tirsdag 29. juni 2010

Dagens ord, 29. juni 2010: kverulade

Dagens ord er kverulade. Det er ikke et mye brukt ord. Ved nettsøk finner jeg bare et par reelle belegg, begge fra dette århundret, så det må være et ganske ferskt ord også. Det betegner, som man lett kan utlede, noe som en kverulant driver med, man er ute på en kverulade, men det er også brukt om å gi en uttalelse et preg av kverulering, «å smøre på litt kverulade». Jeg kom til å tenke på ordet da jeg var ute og kjøpte inn litt kalverullade i dag. Jeg synes det er et fint ord, og vil varmt anbefale å bruke det videre.

(Ett av disse belegga inneholder forresten ordet vrangsynthet, også et ypperlig ord som jeg anbefaler varmt.)

Kverulade er naturligvis danna til kverulant eller kverulere. Her er kverulant det mest opprinnelige, mens kverulere er nydanna til det. Ordet har sitt utspring i psykiatrien, der det har vært brukt om en type aggressivt forfølgelsesvanvidd.

Kverulant er danna til det latinske adjektivet querulus, som betyr klagende, jamrende, som har det med å klage, og kan avledes fra verbet queror, jeg klager, jamrer. Det stammer fra en indoeuropeisk grunnform som kan rekonstrueres til *k´wes- eller *k´us-, (der står for en såkalt palatal k, en mellomting mellom t og k) som betyr stønne, pruste, sukke, og som vi også har i vårt hvese (muligens også beslekta med verba vase og våse) og i sanskrit श्वसिति (sjvasiti), ånder, pruster, blåser, stønner, samt i gresk κυστις (kystis), blære, pung, som vi også har som lånordet cyste.

Ifølge http://starling.rinet.ru/ han *k´wes- føres tilbake til en grunnform i istidsspråket eurasisk på *ḳUsV, med betydning utånde, der U står for en ukjent rund vokal og V for en ukjent vokal. Denne finner vi igjen i språkfamiliene altaisk (f.eks. tyrkisk, der kus- betyr «å spy», og kazakhisk, der qus- betyr det samme), uralsk (f.eks. samisk, der gâśte betyr «å nyse»), kartvelisk (f.eks. georgisk, der kus-un- står for «å stønne, sukke»), dravidisk (f.eks. tamilsk, der குசுகுசு [kucukucu] betyr «å hviske») og eskimo-aleutisk (f.eks. østkanadisk inupik, der qisiq betyr «spytt»).

Ordet kverulant har litt begrensa geografisk fordeling. Det skrives på samme måte på svensk som på norsk, mens danskene skriver det kværulant. Tyskerne skriver det mer slik som på latin: Querulant. Derimot mangler det helt både på engelsk og fransk, for eksempel. Engelsk har riktig nok lånt det opprinnelige adjektivet fra latin, og skriver det querulous. Italiensk har alle de opprinnelige latinske formene, men mangler noe som svarer til kverulant. Av de språka jeg har tatt bryet med å undersøke ser det ut til at ordet brukes med klart høyest frekvens på norsk, noe jeg regner for et tegn på den nasjonale karakteren vår.

2 kommentarer:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  2. Det ser ut til at jeg fikk litt kluss med formateringa her, sannsynligvis i forbindelse med innkopiering av disse utenlandske skrifttegna. Det så helt ok ut i redigeringsvinduet. Får nok sjekke forhåndvisninga nærmere neste gang.

    SvarSlett