tag:blogger.com,1999:blog-36189951082257631342024-03-13T04:16:00.646+01:00Alt er bare ordLars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.comBlogger25125tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-36851300263694943352014-03-09T11:20:00.002+01:002014-03-09T11:20:46.780+01:00Dagens ord, 9. mars 2014.Dagens ord er juskulere. Jeg aner ikke hva det betyr, men jeg drømte det i natt. Det var noen som foreslo til mora mi i drømmen at hun skulle prøve et helsebringende urtemiddel som tilfeldigvis også var rusgivende, men hun svarte da: «Jeg kan vel ikke begynne å juskulere privat dop heller?»<br />
<br />
Det høres jo ut som om det kan være et latinsk ord jusculare som ligger til grunn, men det fins ikke i noen ordbøker som jeg har tilgang til. Den eneste truverdige forekomsten er en kommentar i ei hebraisk-fransk ordbok der det ser ut til å være ei slags latinisering av jus couler, saft som flyter. Så kanskje juskulere betyr sile? Eller hva mener du? Ordet er iallfall fritt til bruk hvis du finner noe å bruke det til. Det er ikke patent på ord.Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-70405033495262437102013-07-21T12:10:00.000+02:002013-08-01T09:22:07.295+02:00Dagens ord, 31. oktober 2010: sjuDagens ord er talordet <span style="font-style: italic;">sju</span>, 7. Dette ordet skrivast likt på svensk og norsk. Dei fleste av oss trekk saman dei to første konsonantane, slik at ordet blir samansett av to lydar, ein konsonant og ein vokal. Konsonanten i det meste av Noreg og delar av Sverige er lyden ein <span style="font-style: italic;">ustemt postalveolar frikativ</span>, med symbolet ʃ i <a href="http://nn.wikipedia.org/wiki/Det_internasjonale_fonetiske_alfabetet" target="_blank">det internasjonale fonetiske alfabetet</a>, men mange svenskar bruker i staden ein ustemt palatal-velar frikativ, med symbolet ɧ. <br />
<br />
I nokre delar av Noreg, hovudsakleg i sørvest, seier ein «siu», med tre lydar i ordet. Dette er ganske likt det dei bruker i Danmark, «sio». Det som er interessant er at danskane har funne opp ein merkjeleg skrivemåte for dette ordet som eigentleg ikkje gjengir det så veldig godt: <span style="font-style: italic;">syv</span>. I dansketida blei dette ordet sjølsagt lånt inn til Noreg, og det var lengje den einaste godkjende skrivemåten for talordet. Men nordmennene lærte aldri den rette uttalen av ordet, det blei med å uttale dei tre bokstavane etter kvarandre med dei lydane slik vi var vande med at dei tydde. Enno i dag er det mange som held på denne tale- og skrivemåten. <br />
<br />
Tilsvarande gjeld for visse andre ord med same lydmønsteret: <span style="font-style: italic;">tjue - tyve, tjuv - tyv</span>, til dømes. Ei pussig sak som må nemnast her er namnet Syver, som er ei fordansking av Sjur (men ingen danskar heiter Syver). Må ikkje forvekslast med Syvert, som har ei anna forhistorie, trass i at begge har same opphav, så langt attende som i folkevandringstida. <br />
<br />
På islandsk skriv dei ordet <span style="font-style: italic;">sjö</span> og på færøysk <span style="font-style: italic;">sjey</span>. På gamalnorsk heitte det sjau, nett som på sognamaolet. Men uttalen den gongen var med s og j atskild. Same ordet brukast òg i alle dei andre germanske språka, eksempel engelsk seven, tysk sieben, nederlandsk zeven og så vidare.Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-24111036270920142492013-07-21T12:08:00.000+02:002014-05-02T08:41:35.013+02:00Dagens ord, 21. juli 2013: «ord»Dagens ord er «ord». Faktisk har jeg blogga om det før: <a href="http://ordordordordordord.blogspot.no/2010/06/dagens-ord-20-juni-2010.html" target="_blank">se her</a>. Men med litt ny innsikt kan det være på tide med en ny omgang, syns jeg.<br />
<br />
Ordet ord kommer av gammelnorsk <i>orð</i>, som stammer fra urgermansk <i>*wurða-</i> og indoeuropeisk <i>*urdho-</i>, der * betyr at dette er rekonstruerte former, uten historisk belegg, og - betyr at det kan komme noe etterpå som vi ikke kjenner til. Begge betyr det samme som vårt ord <i>ord</i>, og de har etterkommere i mange andre indoeuropeiske språk, som engelsk <i>word</i>, latin <i>verbum</i> for å nevne et par eksempler. Lengre tilbake enn indoeuropeisk kommer vi ikke. Andre språkstammer har andre ord for begrepet ord. Betyr det at det er ganske nytt, kanskje ikke mer enn 10000 år gammelt?<br />
<br />
Orda er <a href="http://www.ortygia.no/sprak/sprak.html" target="_blank">språkets</a> molekyler, den minste enheten av mening. De består av <i><a href="http://nn.wikipedia.org/wiki/Fonem%E2%80%8E" target="_blank">fonemer</a></i>, som er språkets atomer og vanligvis ikke har mening i seg sjøl, de får det bare når de settes sammen til ord.<br />
<br />
I noen språk er ord bare ord og ikke noe annet. Skal meninga med ordet modifiseres, må det stilles sammen med andre ord. For eksempel har kinesiske substantiv ikke tall og kinesiske verb ikke tider, men flertall kan uttrykkes ved å legge til ordet <i>men</i> og for eksempel nåtid kan uttrykkes med et adverb, <i>zài</i>. For eksempel kan vi si: <i>tā men zài zuò zuòyè</i>, som betyr «de gjør lekser», eller mer bokstavelig: «han flertall nå lekser».<br />
<br />
Andre språk kan modifisere meninga ved å forandre ordet på forskjellige måter, for eksempel ved å legge til noe, slik som vi gjør for å uttrykke flertall: <i>jente – jenter</i> eller nåtid: <i>bruke – bruker</i>, eller for eksempel forandre en vokal i ordet: <i>mann – menn</i>, <i>sova – søv</i>. Slike meningsbærende endringer i form kalles morfemer og de kan bestå av ett fonem eller flere.<br />
<br />
Hvor mye betydning som kan legges i slike modifiserende endringer varierer veldig fra språk til språk. Kinesisk har så å si ingenting. På norsk har vi en god del, men vi bruker også adverb, artikler, preposisjoner, hjelpeverb og andre ord som virker modifiserende på andre ord. Mange språk mangler en eller flere av disse kategoriene og uttrykker i stedet den modifiserte meninga med morfemer. Dermed kan ordet bestå av en stamme pluss en hel rad modifiserende morfemer. For eksempel betyr det galliske ordet <i>arcisemoste</i> «vi kan ha spurt». Her er både fortid, person og tall hos subjektet og konjunktiv lagt inn i det samme ordet i tillegg til den opprinnelige spørremeninga.<br />
<br />
Noen språk drar dette veldig langt og kan si ei hel setning med ett eneste ord. For eksempel betyr <i>Nimitztētlamaquiltīz</i> i morsmålet til <a href="http://forhundrearsidaidag.blogspot.no/2011/12/9-desember-1911.html" target="_blank">Emiliano Zapata</a>, det mellomamerikanske indianerspråket <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/Nahuatl" target="_blank">nahuatl</a> «Jeg skal få noen til å gi deg noe». De språka som heller lengst i denne leia deler kanskje ikke egentlig opp utsagnet i ord i det hele tatt. Ordet har ikke oppstått hos dem. Og kanskje befinner vi oss her på grunntilstanden for det moderne menneskelige språket.<br />
<br />
På ett eller annet tidspunkt var det noen som fant på at det gikk an å dele et utsagn i ord som kunne flyttes rundt omkring på måfå. Eller nei, ikke helt på måfå, fordi rekkefølgen mellom orda har vanligvis stor betydning, det kalles syntaks. Så orda er ikke helt frie. Også i slike mer eller mindre ordløse språk som nahuatl har de enkelte morfemene hver sin fast bestemte plass. Syntaksen er en arv etter dette. Vi veit at ord eksisterte for så lenge som for 5000 år sida, fordi gamle egyptiske og kinesiske innskrifter er oppdelt i ord. Ordet er altså minst 5000 år gammalt. Men hvor gammalt er det? 10000 år? 20000 år? 50000 år? Det er ikke godt å si. Men det har antakelig vært et tidspunkt da alle språk har fungert slik som nahuatl.<br />
<br />
Det karakteristiske ved menneskespråket er at det er symbolsk. De meningsbærende lydene det består av har ikke noen medfødt sammenheng med de begrepa lydene står for, derfor må det læres. Enkle dyreskrik er medfødt. Dyret trenger ikke å lære hva det skal si, og de som hører skriket trenger ikke å lære hva det betyr. Men det har til felles med et utsagn i menneskespråk at det har en indre struktur, for eksempel klangfarge og tone. Og det er denne indre strukturen som gjør det mulig å identifisere det og dermed tolke hva dyret mener for noe.<br />
<br />
Slike medfødte enkle dyreskrik er likevel symbolske på et annet plan enn menneskespråket, for evolusjonen har en høy grad av frihet til å velge forskjellige skrik til forskjellige behov. Likevel er det ofte ikke særlig vanskelig også for ganske fjernt beslekta dyr å forstå hverandre, særlig når det gjelder de aller enkleste kommunikasjonene, som nødskrik for eksempel.<br />
<br />
For ca. 10 millioner år sida begynte ei utvikling som førte fram til det menneskespråket vi har i dag. Savannelandskapet hadde begynt å spre seg i øst-Afrika og noen aper måtte hoppe ned fra trea de bodde i og klare seg på bakken. Denne utfordrende miljøkatastrofen hadde flere dramatiske følger. Det var ikke kort vei til nærmeste tre lenger, dermed måtte man ty til smartere triks for å slippe unna predatorer. Færre trær betydde også at det ikke var så enkelt å finne mat langer. Og etter hvert som de vente seg til å gå på to bein, fikk de hendene frie til å manipulere et stort antall forskjellige gjenstander. Alt dette kompliserte livet for dem og betydde at de fikk behov for å meddele mer komplekse budskap enn før. Samtidig oppsto det en <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/SRGAP2" target="_blank">mutasjon</a> som effektiviserte nevronveksten i hjernen. Denne mutasjonen gjorde det sannsynligvis lettere å overleve i det mer kompliserte miljøet for dem som hadde den, derfor spredde den seg.<br />
<br />
Mer komplekse budskap krever en mer kompleks indre struktur, og for 1,8 millioner år sida oppsto en ny art, <a href="http://nn.wikipedia.org/wiki/Homo_erectus">Homo erectus</a>, som var tilpassa denne mer komplekse kommunikasjonen ved at de kunne uttrykke et større register av lyder enn forfedrene. De eksisterte i over halvannen million år og i løpet av denne tida dobla de hjernevolumet. Mye tyder på at det var utviklinga av språkevnene som var hovedårsaken til denne hjerneveksten. Redskapskulturen var enkel og utvikla seg lite, så de hadde ikke fått den ustyrlige kreativiteten som karakteriserer det moderne mennesket. Men Homo erectus vandra ut av Afrika og oppsøkte mindre behagelige klimasoner der det også var årstider med variasjoner i matproduksjonen, noe som kompliserte tilværelsen ytterligere.<br />
<br />
For å kunne forstå komplekse budskap trengs det analytiske evner, og det er nok et godt tips at mye av denne hjerneutviklinga til erectus gikk på det analytiske. Det er vanskelig for en som ikke kan nahuatl å oppfatte at utsagnet <i>nimitztētlamaquiltīz</i> har noen indre struktur. Man må kjenne språket og morfemene det består av for å se det. Men altså: ni = jeg, mitz = du, tē = noen, tla = noe, maqui = gi, ltī = kausativ (forårsake), z = framtid (skal). «Jeg skal få noen til å gi deg noe.» Dette er jo et nokså syntetisk eller sammensatt utsagn, sammenlikna med de fleste moderne språk, men sammenlikna med utgangspunktet for språkutviklinga til Homo erectus for 1,8 millioner år sida, er det nok temmelig nær den analytiske enden av skalaen.<br />
<br />
En sjimpanseunge som er sulten, kan meddele det ved å si <i>jo-jo</i>, et skrik som uttrykker ubehag. At det er sult eller hva som helst annet som er årsaken til ubehaget kan den spesifisere nærmere ved tonefall, styrke og/eller antall gjentakelser av denne jo-stavelsen. Denne kommunikasjonen er antakelig helt instinktiv og medfødt og trenger ikke læres. Også hos mora er nok oppfattelsen av den helt medfødt, men hun trenger atskillige kognitive evner for å oppfatte og tolke den. Sjimpanser har også navn, som består av stavelsene <i>ho-wa</i>, med variasjoner i tone, styrke og antall gjentakelser av de to stavelsene. Her er vi mer på vei over i det symbolske domenet. Ingen er født med det navnet de identifiserer seg med, det er noe de finner på gjennom en sjølerkjennelsesprosess som vi ikke kjenner i detalj, men antakelig er mye av prosessen medfødt og instinktiv, om ikke hele. Endelig har sjimpanser et skrik som består av stavelsene <i>a-wo-ho-wa</i>, som de bruker når de kommer til et sted de vil slå seg ned på eller når de finner noe i skogen. Dette skriket kan de også variere i tonefall, styrke og antall gjentakelser av de enkelte stavelsene. Hvor mye de egentlig kan meddele på denne måten er uvisst og forskerne er uenige om det, men noen mener at de kan fortelle hva slags mat de finner og hvor den befinner seg på denne måten. Antakelig er også dette skriket medfødt, og det er tenkelig at de forskjellige informasjonsbærende variasjonsmåtene også kan være medfødte.<br />
<br />
Sannsynligvis sto Homo erectus omtrent på dette stadiet da de begynte å utvikle på det språket vi har i dag. Som svar på ungens sultytringer kunne mora si noe slikt som <i>wo-ho</i>, som kunne tolkes som «jeg skal hjelpe deg» når det blei uttrykt med den rette tonen, styrken og det rette antallet gjentakelser av de enkelte stavelsene. Går vi noen hundre tusen år framover i tid, kan det hende at de hadde utvikla litt mer komplekse budskap. For eksempel kunne mora si <i>ahawehehehawehehebebebebebehohohohohowowowowowohahababababababa</i>, som kunne bety «jeg skal hente en melon til deg», men informasjonen som ligger i det er ikke annet enn et gjenkjennelig navn på melonen og et uttrykk for at ungen skal få hjelp samt kanskje at det er mora som skal hjelpe den. Dette kan gjerne også være et helt medfødt budskap som ikke trenger å læres, verken av senderen eller mottakeren. Når ungen hører at det begynner på <i>aha</i>, veit han at det handler om mat, når han hører <i>we</i> og <i>he</i> gjentatt flere ganger avvekslende med <i>a</i>, veit han at det handler om meloner, når han hører <i>ho</i> og <i>wo</i> gjentatt, veit han at han skal få hjelp og når han hører <i>ba</i> og <i>be</i> gjentatt flere ganger, veit han at det er mora som skal skaffe den hjelpa.<br />
<br />
Så lar vi det gå noen hundre tusen år til mens de analytiske evnene utvikler seg videre. Strukturen til de forskjellige skrika blir mer systematisk og de deles i forskjellige ledd som har hver sin funksjon og hver sin bestemte plass. Nå kan det hende at ungen får et svar som lyder omtrent slik: <i>huhuhuhumaumaujamaudedenurehohuruehohunananaurebabababarararara</i>, der <i>ba</i> betyr jeg, <i>de</i> betyr du, <i>ho</i>, <i>hu</i>, <i>ru</i> og <i>e</i> betyr noen, <i>hu</i> betyr noe, <i>mau</i> og <i>ja</i> betyr gi, <i>na</i>, <i>nau</i> og <i>re</i> står for kausativ, altså forårsake, og <i>ra</i> betyr framtid. Altså «jeg skal få noen til å gi deg noe».<br />
<br />
De voksende analytiske evnene til erectus var i ferd med å rive kommunikasjonen løs fra det medfødte og gjøre det til et moderne symbolsk språk. I det samme fikk de også ei evne til å se sammenhenger og system som er typisk menneskelig. Vi ser sammenhenger også der det ikke er noen, all overtru bygger på det. Men dette ga oss også muligheten til å analysere tilværelsen på en annen måte enn før. Vi kunne forstå noe vi ikke var født til å forstå ved å sammenlikne det med noe som likna og gi det et nytt navn ut fra det. Og vi kunne forestille oss handlinger vi ikke var født til å gjøre, rett og slett ved å utlede muligheten av dem og gi dem tilsvarende navn. Vi hadde fått fri vilje. Og en ustyrlig kreativitet.<br />
<br />
Da Homo erectus ga fra seg stafettpinnen og overlot den til oss, var språket like komplekst som noe moderne språk, og kunne brukes til hva som helst, fra koseprat over kaffekoppen til beskrivelser av moderne kvanteteori. Det var bare terminologien som mangla.<br />
<br />
Det siste utviklingstrinnet var å dele opp utsagna i individuelle ord. Antakelig er dette et reint kulturtrekk slik som de fleste andre språklige innovasjonene vi kjenner i kulturen vår. Ingen overlever bedre ved å bruke ord i stedet for helstøpte utsagn. Det er ikke noe som kan uttrykkes bedre og mer fleksibelt med ord enn med komplekse utsagn som i nahuatl. Kanskje er det bare et uttrykk for den allmenne trenden mot det analytiske. Og kanskje er løsrevne ord enklere å håndtere, men det er kanskje en subjektiv oppfatning fra en som er vant til å håndtere løse ord sjøl. Hvem veit?Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-8822964583289235832013-05-22T21:36:00.001+02:002013-07-21T12:08:40.290+02:00Dagens ord, 22. mai 2013: ribocytt<span style="font-size: 16px;">Ribocytt - smak på det ordet. Det er dagens ord, ribocytt.</span><br />
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Ribo i ordet ribocytt stammer fra ribonukleinsyre, altså <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/RNA" target="_blank">RNA</a>, og ribo i ribonukleinsyre stammer fra ribose, en av de tre bestanddelene i et <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Nukleotid" target="_blank">nukleotid</a>, enhetene som RNA-kjeden er bygd opp av. <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Ribose" target="_blank">Ribose</a> er et karbohydrat, altså sukker. Det fikk navnet sitt av <a href="http://de.wikipedia.org/wiki/Emil_Fischer" target="_blank">Emil Fischer</a>, som oppdaga det i gummi arabicum i 1891. Den første sukkerarten han oppdaga i dette stoffet kalte han arabinose, og de andre stoffene, altså blant annet ribose, fikk varianter av dette navnet. Arabicum er latin og betyr arabisk, altså fra Arabia. Arabia er et gammelt ord som er kjent fra mer enn 3000 år tilbake, blant annet fra assyriske og hebraiske skrifter. Mest sannsynlig stammer det fra ei semittisk rot <i>gh-r-b-</i>, som betyr ‘vest’, men flere andre forklaringer er mulig. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Cytt i ribocytt stammer fra cyta, et nylatinsk ord som man tok i bruk for å benevne celler i den tidlige celleforskninga. Det er lånt fra gresk κύτοσ, <i>kutos</i>, ‘urne, hylster, hvelv’. Det stammer fra den indoeuropeiske rota <i>*(s)keu-t-</i>, ‘dekke, innhylle’, som også er opphavet til vårt ord <i>hud</i>, gjennom urgermansk <i>*hūði-</i>. Og i samme slengen kan jeg vel nevne at <i>*(s)keu-t-</i> kommer av <i>*(s)keu-</i>, med samme grunnbetydning, som har blitt opphav til vårt ord <i>sky</i>.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Hva er en ribocytt? Jo, det er en encella liten organisme som driver med det samme som alle andre livsformer, å bygge orden og beskytte seg mot uorden. Livet er et svar på den grunnleggende nedbrytningstendensen som ligger i hele det fysiske universet, også kalt tidas tann, eller <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Entropi" target="_blank">entropi</a>. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Forskjellen er at en ribocytt ikke har verken <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/DNA" target="_blank">DNA</a> som arvestoff eller er bygd opp av <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Protein" target="_blank">protein</a> slik som alle organismer vi kjenner til i dag. Arvestoffet består bare av RNA, og livsprosessene drives ikke av slike <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/Enzym" target="_blank">enzymer</a> som vi har, som også stort sett består av proteiner, det er RNA som driver dem også.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>DNA og RNA</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Både DNA og RNA er <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Nukleinsyre" target="_blank">nukleinsyrer</a>, sammensatte kjedemolekyler der hvert ledd har tre bestanddeler, fosfat som binder kjeda sammen til ei kjede, nukleobaser som koder arvestoffinformasjonen i kjeda, og et sukkermolekyl som kobler fosfatet sammen med nukleobasene.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Forskjellen mellom DNA og RNA er at sukkeret i RNA er ribose, mens i DNA er det <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/Deoxyribose" target="_blank">deoksyribose</a>. Og forskjellen mellom ribose og deoksyribose er at sistnevnte mangler et oksygenatom. Det er en liten forskjell, men viktig, fordi den gjør DNA langt mer stabilt og holdbart enn RNA, og det er grunnen til at vi kan finne intakt DNA i levninger som er tusenvis av år gamle mens mesteparten ellers er råtna vekk.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Et fortidsminne</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Derfor fins det ikke noen ribocytter i dag. Det er så stor fordel å ha et mer stabilt arvestoff at alle organismer i dag bruker det. Og derfor er også ribocytter bare teoretiske organismer. Det er ingen som aner om de egentlig har eksistert, for det fins ingen spor etter dem.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Alle livsvesener som lever i dag bruker proteiner og DNA, og den samme genetiske koden, med noen få, små (men interessante) variasjoner. Proteiner er viktige fordi de bygger alle kroppens bløtstrukturer, og noen av de harde. Uten dem er ikke alle de fantastiske strukturene vi finner i dyreriket mulig. (Planteriket derimot gjør underverker med <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Cellulose" target="_blank">cellulose</a>.) De er også viktige fordi de danner enzymer, som driver alle livsprosessene. DNA-et er mal for alle disse proteinene, oppskriften på en organisme. Det trengs mye energi og et stort biokjemisk maskineri for å lese av malen og bygge opp alle disse proteinene.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
DNA-et og hele dette proteinmaskineriet er altså felles for alle eksisterende organismer, og det betyr to viktige ting: at vi alle har et felles opphav langt tilbake i tida. Og at det før dette opphavet kom til, må ha vært ei lang og innfløkt utvikling som førte fram til dette komplekse maskineriet. Det er her ribocyttene kommer inn.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Oksygenkatastrofen</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Alt for 3,4 milliarder år sida ser vi de første tegna til at noen små encella vesen hadde begynt å utvinne energi av lyset. Evna til å utvinne energi er nøkkelen til å oppnå dette hovedmålet med eksistensen vår, å bygge orden og beskytte oss mot uorden. Disse prosessene foregikk i det stille i lang, lang tid, men en milliard år seinere var det noen som løste problemet med det giftige biproduktet til en av dem, oksygen. Dermed fikk de en veldig <a href="https://nn.wikipedia.org/wiki/Oksygenkatastrofen" target="_blank">oppblomstring</a>, og snart var oksygen en faktor som det var vanskelig å komme utenom i miljøet.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Denne oppblomstringa var veldig bra for disse urgamle forfedrene våre, men slett ikke bra for alle andre organismer som ikke hadde utvikla noen toleranse for denne farlige miljøgifta. Hvis det har eksistert ribocytter, kan de ha overlevd så lenge som til denne oksygenkatastrofen, sammen med et rikt mangfold av andre livsformer, hver med sin løsning på problemet med å skape og bevare orden i en timelig eksistens.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Oksygen var ikke farlig bare fordi det var giftig. Det var også ødeleggende for alle organiske kjemikalier som fløyt fritt og ubeskytta rundt i hav og på strand, og som man kunne nyttiggjøre seg uten å snylte på eller drepe andre organismer. Livet sjøl hadde oppstått i slike frittflytende kjemikalier. Skulle det gå til grunne nå, kunne det ikke oppstå på nytt igjen.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Indre fossiler</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Utviklinga fram til oss som bruker DNA-maler og bygger proteiner har nok foregått i mange trinn, akkurat som utviklinga siden. Det fins levninger av livsformer som har levd for så lenge som noe over 3 og en halv milliard år sida, men disse urgamle fossilene kan ikke røpe om de har vært ribocytter eller hva som helst annet. Vi må altså gi opp den døde steinen hvis vi vil finne spor etter dem, men det fins en annen utvei: å søke i vårt eget levende indre. For årmilliardenes utvikling griper ikke bare fatt i alt nytt som fungerer, den tar også vare på alt gammelt som fungerer så lenge det ikke kommer noe nytt som fungerer bedre. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Og i kroppene våre har vi mye RNA. Når vi skal bygge et protein, leser vi av malen til det ved å lage en kopi i RNA (også kalt <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/TRNA" target="_blank">tRNA</a>), og denne kopien oversettes til protein i ribosomer, som også i det vesentlige består av RNA (såkalt <a href="https://en.wikipedia.org/wiki/RRNA" target="_blank">rRNA</a>). Dessuten fraktes hver enkelt av de aminosyrene som skal bygges sammen til proteinet med en tredje type RNA (<a href="https://en.wikipedia.org/wiki/Mrna" target="_blank">mRNA</a> blant venner). </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
RNA spiller altså hovedrollen i dette maskineriet som definerer oss som moderne DNA- og proteinbaserte livsformer til forskjell fra de eventuelle ribocyttiske forfedrene våre. Men kan dette gi noen hint om eventuelle tidligere livsformer som ikke hadde denne moderne basisen? </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Hvorfor ribocytter?</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Vel, det første hintet ligger i den ovennevnte grunnleggende forskjellen mellom RNA og DNA. Ribose er nemlig et ekte karbohydrat, altså C<sub>n</sub>H<sub>2n</sub>O<sub>n</sub>, der n er et vilkårlig tall, mens deoksyribose har et oksygenatom for lite til å svare til denne idealformelen. Ekte karbohydrater kan oppstå av seg sjøl ved polymerisering av formaldehyd, CH<sub>2</sub>O, som var vanlig i den oksygenfrie uratmosfæra, mens det er mer sannsynlig at en variant som mangler et oksygenatom skyldes en seinere modifisering.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Det andre hintet ligger i de andre rollene som RNA spiller i organismen. I dag består enzymer stort sett av proteiner, men vanligvis trenger de et tillegg for å kunne utføre funksjonen sin, og ikke få av dem bruker et lite stykke RNA eller forbindelser som likner RNA som dette tillegget. Derfor er det tenkelig at disse små stykkene eller variantene kan ha vært de opprinnelige enzymene, eller deler av dem, og at proteinene har overtatt hoveddelen av strukturen etter at DNA og proteiner blei det vanlige.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Katalyse</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Det enzymene driver med er <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/Katalyse" target="_blank">katalyse</a>. Katalyse kan øke hastigheten og effektiviteten til en kjemisk reaksjon og få andre reaksjoner til å gå som ikke ville gått i uten katalysen. Derfor kan vi si at det er enzymene som driver eller egentlig utfører livsprosessene. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Katalyse er nyttig for alt som driver med noe, og livet har jo det karakteristiske ved seg at det driver med noe. Ribocyttene hadde ikke så stort behov for det som oss fordi vi altså har dette proteinmaskineriet som er så viktig for oss og som krever en hel del energi og katalyttiske enzymer for å fungere. Men fordi de levde og dreiv med ting, trengte de noe. Antakelig kunne RNA fylle den rollen som enzymene fyller for oss. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Livet til en ribocytt</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Tenk deg at du er en ribocytt. Livet til en ribocytt var ikke så veldig forskjellig fra det vi kjenner til om bakterier i våre dager. Du svømmer rundt i vannet og har det gøy. Noen ganger kommer du opp i farlige situasjoner som du må gjøre noe for å komme deg ut av eller gå til grunne. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Noen ganger får du lyst på mat og drar på jakt etter det som er å finne. Kanskje du er av den typen som må jakte på og drepe andre organismer for å få noe å ete. Det var nok spennende for en liten ribocytt, tilfredsstillende hvis byttet er passende, farlig hvis ikke. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Noen ganger får du lyst til å lage kopier av deg sjøl. Det er kanskje ikke så spennende for encella organismer som for oss. Men du kan tenke deg at det var spennende. Du får følelsen en vakker dag at tida er inne. Du har samla nok materiale til å lage en kopi av RNA-et ditt, av celleveggen og alt annet du trenger for å bli to der det før var én. Så gjør du det, og håper at det går bra. Kanskje går det ikke bra. Formering er komplisert og det kan hende at ribocytter ikke hadde like finstemt kopieringsmaskineri som oss. Det kunne hende at begge kopiene var mislykka og ikke levedyktige. Men kanskje den ene levde opp, eller kanskje begge gjorde det, og da kunne begge fortsette å svømme rundt i vannet og ha det gøy. Det hadde vært verdt risikoen.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Den genetiske koden</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Disse hinta som jeg har gjengitt lengre oppe her tyder altså på at det er en viss sannsynlighet for at det kan ha eksistert slike små vesener. Og det betyr at vi antakelig er et skritt videre i forståelsen av livets opprinnelse. Men det er mange skritt igjen. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Ett viktig spørsmål er hvordan vi kom fra ribocytter til dagens DNA- og proteinvesener. Hvordan oppsto den genetiske koden? Den genetiske koden er så intelligent konstruert at det virker naturlig å tru at det ligger en intelligens bak. Hvordan har det RNA- og enzymapparatet som driver den lært hvilken kode som står for hvilken aminosyre, og hvordan kom det på ideen med å koble aminosyrer sammen til proteiner som er perfekt tilpassa de vidt varierte funksjonene de har? </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Vi kjenner ikke opphavet til <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/Genetisk_kode" target="_blank">den genetiske koden</a>, men vi kjenner opphavet og utviklingshistoria til mange andre sinnrike konstruksjoner som vi finner i plante- og dyreriket, og den genetiske koden er neppe mer overnaturlig enn dem. Og i så fall må også aminosyrene ha et naturlig opphav. De må ha spilt ei rolle i livet til ribocyttene før de oppfant DNA og proteiner. De kan ikke ha oppstått fra ingenting. Nukleinsyrer (DNA og RNA) er vannkjære forbindelser og det samme gjelder aminosyrene. Det innebærer at de trives i samme miljø og altså har forholdsvis lett for å komme sammen. Men det betyr også at de ikke kan trenge gjennom en cellevegg uten hjelp. Enten har de blitt produsert i cella eller så har cella aktivt skaffa seg aminosyrer utafra. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Aminosyrer</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Våre dagers organismer klarer enkelt å utvinne energi av <a href="https://nn.wikipedia.org/wiki/Aminosyre" target="_blank">aminosyrer</a> hvis de har noen til overs etter proteinbygginga. Dette var antakelig noe som også ribocyttene var utstyrt for. Andre oppgaver som aminosyrer brukes til i dag er å formidle signaler og gå inn som del av strukturer i celleveggen. Da vi begynte å produsere protein fikk vi ei stor aminosyreomsetning, og det kan tenkes at disse oppgavene kan ha oppstått som biprodukter av den, men det er også tenkelig at alle eller noen av disse oppgavene som aminosyrene brukes til i dag kan være levninger fra før proteinsyntesen. En spesielt nærliggende tanke er at aminosyrene kan ha vært hjelpestoffer i katalysen, akkurat som RNA nå fungerer som hjelpestoff for proteinenzymer som er bygd opp av aminosyrer.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Det er også nokså sikkert at det har vært aminosyrer i miljøet før oksygenkatastrofen og like sikkert at det var lite av dem etterpå. Vi finner aminosyrer på planeter som ikke har hatt noen slik oksygenkatastrofe, og de mangler ikke ute i universet heller. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Aminosyrer tiltrekkes altså av de samme miljøene som nukleinsyrer og kan henge seg fast i dem hvis de får sjansen. Mye av det RNA-et som er involvert i proteinapparatet har «dekorasjoner» i form av proteinbiter som bidrar til å gjøre dem mer effektive. Disse er spesialkonstruert i dag, men har kanskje opprinnelig vært mer tilfeldige påheng. I våre dager er det andre enzymer som binder sammen nukleinsyrekjeder enn dem som binder sammen aminosyrekjeder, men reaksjonen går ut på mye av det samme, og aminosyrene kan opprinnelig ha hengt seg på en reaksjon som opprinnelig bare var for nukleinsyrer.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Det er påvist ved forsøk at ca. 3/4 av aminosyrene har større tendens til å henge seg fast i de RNA-sekvensene som koder for dem i dag enn i andre sekvenser. Det kan ha vært begynnelsen til systemet. I dag er koden helt symbolsk. Det har ikke noe å si om aminosyrene henger seg fast i kodesekvensen fordi kodesekvensen ligger i én ende av det mRNA-et som frakter aminosyrer til proteinbygginga mens aminosyrene henger i den andre enden. Det har vært ei utvikling fra det mer direkte til det mer symbolske, som vi ikke kjenner i detalj, ennå.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Arvestoff</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Det er klart at ribocytter også var komplekse organismer, med ei lang, lang utviklingshistorie bak seg. I den proteinbyggende genetiske koden brukes nukleinsyrene som koder for aminosyrer i grupper på tre. Ribocyttene brukte dem friere, som mal for RNA-biter som hadde katalytisk funksjon, som enzymer. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Men et arvestoff brukes til mer enn bare som mal for produksjonen av de stoffene organismen trenger til livsfunksjonene sine. Minst like viktig er det å regulere og styre dem. Av det menneskelige DNA-et er det under 2 % som har denne mal-funksjonen, og forholdet var nok ikke ekstremt mye annerledes for ribocyttene. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Arvestoffet holder maskineriet i gang og gir organismen sin artsmessige egenart og individuelle karakter. På sitt enkleste er ikke oppgaven annet enn å samle materialer til reproduksjon og reparasjoner og til å utvinne den energien oppgavene krever, som er en stor jobb i seg sjøl. Alle organismer må altså utstyre seg for materialsamling og energiutvinning.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Før RNA</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Overgangen fra bare RNA til DNA + proteiner gjorde organismene mer fleksible. Trinnet før gikk kanskje også i samme retning. Før sto arvestoffet kanskje bare for regulering mens katalysen blei utført av andre stoffer. I det aktive senteret til svært mange av de enzymene vi har i dag er det mineraler som vi må tilføre gjennom kosten. Disse mineralene sitter montert i forskjellige karbonforbindelser som festes til proteinbyggverket. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Tanken er at det må ha vært disse mineralene og de samme eller andre karbonforbindelser som har vært de opprinnelige katalysatorene. Mange av de karbonforbindelsene vi bruker i dag er ganske kompliserte og kan neppe utvikles uten RNA eller DNA + proteiner. Men de kan gjerne være arvtakere etter enklere forløpere. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Tidligst kan det ha vært sjølve mineralene som utførte katalysen. Organismene hadde da en mye enklere oppgave når de skulle skaffe seg katalyse, det var bare å hente seg mer av disse mineralene. Men de var langt mindre effektive enn enzymene. De tidligste livsformene må ha vært trege. Det er beregna at de kan ha brukt dager på slike prosesser som vi kan utføre på brøkdeler av et sekund. Men ved hjelp av katalysen kunne de drive prosesser som ikke ville vært mulige ellers. De aller første livsformene oppsto kanskje på slike mineraler.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
RNA har en nokså regelmessig struktur som bærer preg av den systematiseringa som de forskjellige bruksmåtene har krevd. Men når arvestoffet bare skulle brukes til regulering og ikke som mal for enzymer eller enzymliknende forbindelser, trengte det ikke å være så regelmessig. Derfor kan RNA være noe som har utvikla seg som tilpasning til disse mal-oppgavene. Det er foreslått flere mulige tidligere utviklingsstadier, alle teoretiske, uten bevisbelegg, blant annet grafittskiver i stedet for sukker og fosfat, med nukleobaser i kanten.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Hva er liv?</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Kan det tenkes liv uten arvestoff? Den tidligste oppgaven til arvestoffet har altså antakelig vært å regulere livsprosessene. Det vil si at spørsmålet egentlig er om det kan tenkes livsprosesser uten regulering. Hensikten med livet ser jo ut til å være mye det å regulere det slik at man kan eksportere den uorden (entropien) som truer med å bryte det ned. Disse regulerte livsprosessene gir organismen den egenarten og karakteren som ligger i det arvestoffet som regulerer dem. Tar vi vekk det, er det neppe noe liv.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Men denne styringsmekanismen må jo ha utvikla seg fra noe. Er det en skaper eller en UFOnaut som plutselig har satt inn en bit arvestoff i ei kjemisk røre som så har utvikla seg videre av seg sjøl? Vi kan ikke bevise om livet har oppstått naturlig eller overnaturlig, men igjen er det mange hint som tyder på et naturlig opphav. Det er mange fenomener i naturen som likner livsprosesser i det at de har en slags vilje til å gå en bestemt retning, for eksempel vannkjære molekyler eller molekyldeler som tiltrekkes av vannet og vannsky molekyler eller molekyldeler som skyr det. Eller osmose gjennom en membran, der ioner vandrer til den sida der det er færrest av dem. Begge fenomener som betyr mye i livsprosessene. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Men mange livsprosesser går også ut på å motvirke dem. Å få prosesser til å gå i motsatt retning av den naturlige, som lovmessig alltid går mot nedbryting og uorden. Den mest grunnleggende oppgaven til arvestoffet er å styre prosessene i den retningen og altså motvirke de naturlige, spontane prosessene som bryter ned. Uten et arvestoff som styrer prosessene slik, tar den naturlige, spontane nedbrytinga over, det er er ikke lenger noe liv.</div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
<b>Fra mineral til karbon</b></div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Mange ting gjør passiv motstand mot å brytes ned fordi de har harde, har en sterk krystallstruktur eller noe sånt. Mange livsformer utnytter også slike ting for å søke ly bak dem og verne seg mot nedbryting. Andre er mjuke og varme på utsida men har et hardt skjelett inni seg for å bevare strukturen. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Livet er en utvidelse av denne enkle passive motstanden. Fra passiv til aktiv. Et stort skritt, men det trenger ikke å ha vært så veldig komplisert helt i begynnelsen. En spontan, naturlig prosess som virker bevarende vil jo automatisk ha det resultatet at den tingen som den foregår i eller ved blir bevart lenger enn andre liknende ting. Derfor vil den ha lettere for å bli videreført og klare seg mot tidas tann enn andre ting av samme slag. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Slike spontane, naturlige prosesser er jo ifølge definisjonen over ikke liv. Men den første gnisten av liv har antakelig oppstått da en slik prosess kom over noe som kunne regulere den, gi den egenart og karakter. Et arvestoff. Dette arvestoffet kan fra begynnelsen av ha vært veldig enkelt. Kanskje var ikke bare katalysatorene men også arvestoffet mineralsk i begynnelsen. Fosfatkjeden som danner ryggraden til RNA og DNA er jo fortsatt mineralsk, og på grunn av den er fosfor et av de viktigste mineralene i kosten vår. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Men når dette samvirket først var i gang, kunne det utvikle seg fordi et samvirke som virka mer bevarende naturlig nok ville bli bedre bevart enn andre. Og sannsynligvis har karbonforbindelser vært involvert helt fra starten. Ingen andre grunnstoffer enn karbon har mulighet til å lage så mange forskjellige forbindelser med så mange forskjellige virkninger. En bevarende prosess er nesten nødt til å ha med <a href="http://www.ortygia.no/kjemi/grunnstoff/Karbon1.htm" target="_blank">karbon</a>. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Et av de viktigste hindra mot nedbryting er å bygge <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/Cell_wall" target="_blank">cellevegger</a>, som i dag består av lange karbonkjeder, også med fosfat i den ene enden. Karbonkjedene frastøter vann men tiltrekkes av hverandre, mens fosfatet tiltrekkes av vann. Derfor danner disse molekylene dobbeltlag der karbonkjedene vender inn mot hverandre og fosfatendene ligger på ut- og innsida av det doble laget. Beskyttelsen er effektiv fordi vannkjære molekyler vanskelig kan trenge gjennom veggen, de frastøtes av de vannavstøtende karbonkjedene inne i den, mens vannsky molekyler frastøtes av fosfatet på utsida. </div>
<div style="font-size: 16px; min-height: 19px;">
<br /></div>
<div style="font-size: 16px;">
Å søke ly inni slike konstruksjoner kan ha vært en vesentlig del av de første regulerte bevaringsprosessene, og kanskje også av de første spontane, som ikke egentlig var liv. I begynnelsen gikk all utvikling ut på bevaring, fordi den som var best bevart levde lengst. Men ut fra behovet for å bevare springer også behovet for å skape, som også kjennetegner alt liv, fordi den som skaper mest klarer seg bedre i konkurransen og bevares derfor bedre. Og så har årmilliardene rulla i vei med skaping og bevaring, skaping og bevaring, runde for runde inntil vi står der vi står i dag og skaper og bevarer det vi skaper og bevarer i dag. Hvem veit hva som er igjen om en ny milliard år? Kanskje er det noe, hvis vi sørger for det.</div>
Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-43465151375739778592013-05-17T08:51:00.000+02:002013-07-21T12:08:56.766+02:00Dagens ord, 17. mai 2013: eiDagens ord er «ei». Ubestemt artikkel, og tallord, det eneste av tallorda våre som kjønnsbøyes. Slik er det ikke i alle språk. I <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/Icelandic_grammar#Numerals">islandsk</a>, akkurat som sanskrit, kjønnsbøyes de fire første tallorda: einn (hankjønn), ein (hunkjønn) eitt (intetkjønn) - tveir, tvær, tvö - þrír, þrjár, þrjú - fjórir, fjórar, fjögur (og da tar jeg bare med nominativsformene). I arabisk er det mer komplisert. Se for eksempel <a href="http://forum.wordreference.com/showthread.php?t=1109823">her</a>.<br />
<br />
«Ei» er ett av de indoeuropeiske arveorda våre. Rotforma er antakelig <i>oinos</i>, eller kanskje sannsynligvis <i>hoinos</i>, men liksom i islandsk og sanskrit bøyes det i kjønn og kasus, antakelig sannsynligvis <i>hoinos</i>, <i>hoiná</i> og <i>hoinom</i> i nominativ (der jeg lar <i>á</i> betegne lang a). Da skal vi 3–4 tusen år tilbake. Ting skjer på noen tusen år.<br />
<br />
Det rare med «ei» er at mange som ellers regner seg for gode nordmenn nøler med å ta det i sin munn, eller om de ikke har noe problem med å si det, så har de problem med å skrive det. Noen har jo ikke hunkjønn, f.eks. bergensere. De sier en bok – boken, en uke – uken, en øy – øyen, en jente – jenten. Det er ikke så rart. Det høres yndig og litt gammeldags ut.<br />
<br />
Men det er rart når du leser, eller hører: en bok – boka, en uke – uka osv. Det er som om «ei» var et stygt ord, et fyord. Som om det tilkjennega tvilsom moral eller tvilsom sosial status hvis du sier eller skriver «ei». Men slik er det ikke. Det tilkjennegir at du snakker, og/eller skriver, norsk. Så hvis du har problemer med å si eller skrive «ei», er det på tide at du øver deg i dag.<br />
<br />
Si «jeg har ei bok», «jeg elsker ei jente», «jeg har venta ei uke» eller hva som helst du kommer på. Bare prøv! Det kan føles tungt og vanskelig i begynnelsen, og det kan hende du må øve deg på badet eller et annet sted hvor du kan være aleine, men etter bare noen få repetisjoner vil det gå som en leik, du føler deg komfortabel med «ei» og du vil føle deg - - - norsk.<br />
<br />
Ja vel, du sier: «Jeg føler meg norsk uten ‘ei’, tusen takk». Ok, men hva <i>er</i> det da som er så stygt og ekkelt med «ei»? Jeg garanterer at du ikke blir moralsk eller sosialt mindreverdig, bare prøv så skal du se! Si «ei» i dag!Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-47145356444761778932013-03-22T22:42:00.001+01:002013-07-21T12:09:14.034+02:00Dagens ord, 22. mars 2013: forventningsfrontDagens ord er forventningsfront. Det er ikke et nytt ord, men det er et lite brukt ord. På google finner jeg «på forventningsfronten» noen få ganger brukt synonymt med «når det gjelder forventninger» og en eneste gang i uttrykket «felles forventningsfront» om lærere som vil gi elevene sine mer forutsigelighet i skoledagen, om det er noe å trakte etter.<br />
<br />
Her vil jeg foreslå en ny betydning: forventningsfronten er den fronten vi må bryte gjennom for å kunne se på noe uten fordommer. Forventningsfronten ligger av og til som et tåketeppe mellom oss og verden, eller som linje på linje av forsvarsverker strittende av miner og sjølskudd.<br />
<br />
Av og til skjer det noe som gjør at fronten blir brutt, verden viser seg å ikke stemme med forventningene våre, og da slår vi enten full retrett for å bygge opp en ny front mellom oss og den, eller blir værende og betrakter verden på en ny måte, vinner ny innsikt.<br />
<br />
Andre ganger krever det innsats og anstrengelser fra deg for å bryte gjennom fronten. For eksempel når du skal møte en person fra et annet land eller en annen kultur for første gang. Eller når du skal prøve å forstå en illusjon eller noe annet som virker annerledes enn hva førsteinntrykket tyder på.<br />
<br />
Så vær så god, ta i bruk forventningsfront, det er helt gratis, fritt til bruk.Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-4859877181727676652012-03-16T03:03:00.001+01:002013-07-21T12:09:29.221+02:00Dagens ord, 16. mars 2012: nordmann<br />
<div style="color: #333333; font-family: arial, helvetica, clean, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 1.5; margin-bottom: 1em !important; margin-left: 0px !important; margin-right: 0px !important; margin-top: 0px !important; padding-bottom: 0px !important; padding-left: 0px !important; padding-right: 0px !important; padding-top: 0px !important;">
Dagens ord er nordmann. Det er sammensatt av nord og mann, ikke så mye å si om det. Det er betegnelsen på folk som bor i Norge, eller som er norske statsborgere, eller som har norske foreldre, forfedre, som er glad i det norske fotballandslaget, Roald Amundsen, Fridtjof Nansen, Gro Harlem Brundtland, fredsprisen, nordsjøolja og alt annet som er spesielt for Norge. Islendingene kaller oss forresten østmenn, det kan være noe å tenke på.</div>
<div style="color: #333333; font-family: arial, helvetica, clean, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 1.5; margin-bottom: 1em !important; margin-left: 0px !important; margin-right: 0px !important; margin-top: 0px !important; padding-bottom: 0px !important; padding-left: 0px !important; padding-right: 0px !important; padding-top: 0px !important;">
Det er noe magisk ved det å være nordmann. Det er i det hele tatt noe magisk ved det å ha en identitet. Det ligger djupt forankra i flokkdyrinstinktene våre, derfor blir det magisk, irrasjonelt. Alt trenger ikke å være logisk og rasjonelt i tilværelsen. Men jeg lurer på om vi egentlig trenger denne nasjonaliteten så veldig, eller andre gruppeidentiteter som religion, fotballklubber m.m. </div>
<div style="color: #333333; font-family: arial, helvetica, clean, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 1.5; margin-bottom: 1em !important; margin-left: 0px !important; margin-right: 0px !important; margin-top: 0px !important; padding-bottom: 0px !important; padding-left: 0px !important; padding-right: 0px !important; padding-top: 0px !important;">
Svært mange deltakere i debatten om folk av andre gruppeidentiteter, blant annet de av dem som bosetter seg i Norge, går inn i den med nokså stereotype fordommer om grupper som pakistanere, muslimer og så videre. Det å ha fordommer mot andre grupper hører med til mekanismen ved det å ha en gruppeidentitet, slik har det vært siden før steinalderen. Siden fordommene dine hører med til din egen gruppeidentitet, blir det et stort og vanskelig skritt å kvitte seg med dem, og det skjer svært sjelden at de som går inn i en slik diskusjon kommer ut av den med færre fordommer enn før. </div>
<div style="color: #333333; font-family: arial, helvetica, clean, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 1.5; margin-bottom: 1em !important; margin-left: 0px !important; margin-right: 0px !important; margin-top: 0px !important; padding-bottom: 0px !important; padding-left: 0px !important; padding-right: 0px !important; padding-top: 0px !important;">
Men hva skal vi gjøre egentlig? Kan vi etnisk rense landet eller hjemstedet vårt eller verdensdelen vår slik at det bare blir én gruppe igjen? (Og hvor lang tid tar det da før vi deler oss i grupper igjen?) Eller skal vi knytte oss sammen i stedet for å sperre oss inne i disse gruppene våre? </div>
<div style="color: #333333; font-family: arial, helvetica, clean, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 1.5; margin-bottom: 1em !important; margin-left: 0px !important; margin-right: 0px !important; margin-top: 0px !important; padding-bottom: 0px !important; padding-left: 0px !important; padding-right: 0px !important; padding-top: 0px !important;">
Forslag til eksperiment: Si noe pent til en muslim i dag. Omfavn en United-supporter. Hør etter om du kan finne noe du liker i en musikksjanger du hittil ikke har hatt sansen for. Skryt av landet eller språket til en utlending. Lur på hva du ville gjort hvis du hadde vært tilhenger av et annet parti enn det du er. Synes du det høres dustete ut? Men hva har du å tape på det?</div>
<div style="color: #333333; font-family: arial, helvetica, clean, sans-serif; font-size: 12px; line-height: 1.5; margin-bottom: 1em !important; margin-left: 0px !important; margin-right: 0px !important; margin-top: 0px !important; padding-bottom: 0px !important; padding-left: 0px !important; padding-right: 0px !important; padding-top: 0px !important;">
Det at vi på død og liv skal ha så mye konflikt i det moderne samfunnet er egentlig også bare lureri fra instinktene våre, som vil ha oss til å strides mer når folketettheten øker. Vi trenger instinktenes magi i hverdagen, men vi trenger også litt fornuft å styre dem med.</div>
Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-2416988278208679592012-01-02T07:32:00.002+01:002013-07-21T12:09:41.411+02:00Dagens ord, 2. januar 2012: ekskremistEt annet ord jeg vil anbefale er ekskremist, med avledninga ekskremisme, som et uttrykk for en spesielt bedriten og stinkende, for ikke å si brun, ekstremisme. På norsk har ordet vært mye brukt som skrivefeil for ekstremist/ekstremisme, men ikke bevisst som sådant så vidt jeg kan se ved hjelp av Google. Men på dansk finnes det et par treff, ett med ekskremist av Villy Dalsgaard på <a href="http://groups.google.com/group/dk.politik/browse_thread/thread/c6c35a4d82db6d7f/695720357f3bd2f6?lnk=raot">dette</a> diskusjonsforumet, og ett med ekskremisme <a href="http://www.information.dk/86939">her</a>, der Ellen Leinwand så treffende bemerker at «Ekskremisme er noget lort».<br />
<br />
På engelsk er excremist/excremism også mest brukt som skrivefeil for extremist/extrermism. Men her det atskillig flere treff på bevisst bruk av ordet, ofte sammen med en hel rad andre skjellsord. Pussig nok er det også et tidligere norsk metal-band som har gått under navnet Excremist. Et par av medlemma (Petter Haavik og Tore Gjedrem) starta siden opp <a href="http://en.wikipedia.org/wiki/Beyond_Dawn">Beyond Dawn</a>.<br />
<br />
Forslag til bruk: «Det der var et ekskremt utsagn!» «Mente du ekstremt?» «Nei, EKSKREMT!!!!»<br />
«Mu... Kr.... er en j.... ekskremist!» «Det S... og N.. står for er reinspikka ekskremisme!»Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-46769137162611640372011-12-09T02:56:00.001+01:002011-12-09T12:50:18.094+01:00Livet<br />
Dette innlegget er også et svar på et innlegg fra en annen blogg, men kan stå for seg sjøl.<br />
<br />
Mitt utgangspunkt er at livet er det viktigste av alt, dermed er jeg vel en slags biist eller hva man kan kalle det.<br />
<br />
Jeg synes biologiene har en tendens til å definere livet for snevert. Det kan tenkes liv uten arvestoff, evolusjon, formering, individualitet, til og med uten respons på ytre stimuli. Men det må i det minste være en prosess som er i stand til å opprettholde seg sjøl. Det vil si at jeg i utgangspunktet ikke vil utelukke ikke-biologiske sjøloppholdende prosesser fra livsbetegnelsen, for eksempel maskiner eller stjerner og andre ting med ei aktiv evne til å motstå ødeleggelse. De aller enkleste biologiske organismene er heller ikke stort annet enn små maskiner.<br />
<br />
Det at vi har utvikla evnen til å oppfatte ytre stimuli er noe som gjør det litt mer gøy å leve enn det ville vært ellers, for ikke å snakke om å reagere på dem. Alle biologiske organismer har dette, fordi de ville ikke fungert uten. Vi må nok derfor sette det som betingelse for at vi skal kalle et en biologisk organisme, det som vi vanligvis kaller liv. Det henger sammen med den første definisjonen fordi organismene trenger ting fra det ytre for å kunne opprettholde livet.<br />
<br />
Åndsevner finnes også hos mange organismer, kanskje alle. Iallfall er de åpenbare hos oss sjøl og dem som er nærmest beslekta med oss. Antakelig trengs det et nervesystem for å ha det, men det er ikke sikkert. Bakterier og mange andre enkle organismer har ikke nervesystem, men de har arvestoff som gir dem en trang til å følge visse oppførselsmønstre, som å formere seg, søke næring, unngå farer og sånt. Hvordan opplever de det når denne trangen setter inn? Ikke slik som oss, langt i fra, men det spørs om ikke også de aller enkleste livsformene kan sies å ha et sjeleliv.<br />
<br />
Den sterkeste, eller vanligvis sterkeste trangen, er å opprettholde livet, dette er prioritet nr. 1 for alle livsformer. Det er ikke alltid de ser individuelt på det, og det forekommer at individet ofrer seg eller ofres for at arten eller ætta skal overleve, det ser vi jo til og med hos mennesker. Derfor blir det ganske meningsløst å spørre om livet er en dom eller en gave, siden alle livsformer åpenbart regner det som en gave. Riktignok vil individer som plages mye av alderdom, smerter, sjukdom eller liknende ofte komme til en annen konklusjon, det ser vi også hos mennesker, og disse individene vil gjerne søke døden hvis de ikke har noe annet enn sitt eget liv å leve for.<br />
<br />
Er det så noen mening i alt dette? Ja, det går jo utvetydig fram. Meninga med livet er å opprettholde og bevare livet. Ingen andre kloder vi kjenner til har liv, for alt vi veit er det kanskje en helt unik gave for kloden vår. Derfor må den første prioriteten vår være å ta vare på det og på det miljøet som denne uendelig(?) gavmilde planeten vår har skjemt oss bort med. Det er svaret mitt.Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-14145487650620450642011-12-09T00:26:00.001+01:002011-12-09T00:33:13.350+01:00Frigjeringa frå tradisjonane.Tida rundt det 5. hundråret før tidsrekninga vår var prega av utstrakt frigjering frå tradisjonane over heile kloden. Taoismen i Kina og Buddhismen i India er frå denne tida. Druidismen er sikkert eit utslag av det same. I Hellas fekk vi derimot ein hel rad individuelle tenkarar, som la sjølve grunnlaget for den vestlege sivilisasjonen. Det 5. hundråret var prega av to krigar som etablerte Athen som ei stormakt og eit kultursentrum utan like til då, og ein tredje, som meir eller mindre la det heile i grus. Tradisjonane overtok att og i hundreår etter hundreår levde vi på minna og tradisjonane utan å skape noko eigentleg nytt. <br>
<br>
Men så byrja det å gjære att, og i det 20. hundråret kasta vi tradisjonane av oss og utretta store ting. Blant anna utkjempa vi to store krigar som etablerte vesten som ei stormakt og eit kultursentrum utan like til då. Men er tradisjonane på veg til å overta att, og vil det i så fall gå to og eit halvt tusenår til før vi får eit nytt kreativt hundreår att?Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-35025035472379173302011-10-21T22:20:00.000+02:002012-03-16T03:04:34.015+01:00Litt mer om natur, kultur, moral og språk.Siden vi (ved hjelp av språket, som ga oss fri vilje - mer om det <a href="http://www.blogger.com/blogger.g?blogID=3618995108225763134#editor/target=post;postID=3284965027163437408">her</a>) fikk en kultur som utvikla seg uavhengig av samvittigheten, har vi trengt moral. Behovet for moral er nok utgangspunktet for utviklinga av religionsfenomenet.
<br />
<br />
Uten kultur trengs det ikke noen moral. Men mennesket er så ekstremt kreativt at det ganske raskt ville utvikla en kultur hvis det blei satt ut et sted hvor det ikke var noen ytre kulturelle påvirkninger. To mennesker som blei isolert fra alle andre ved fødselen ville helt sikkert utvikla sitt eget språk. Kanskje ville til og med ett isolert menneske også utvikle et språk.
<br />
<br />
Naturmennesker er en myte. Men mennesker som lever som jeger- og samlernomader ligger nærmere den levemåten som samvittigheten vår er utvikla til, så de trenger mindre moral og/eller religion. Mennesker som lever i slike samfunn som vårt trenger mye moral og/eller religion. Men det går an å utvikle også dette samfunnet for å tilpasse det bedre til samvittigheten vår, uten dermed å gå tilbake til steinalderen.Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-32849650271634374082011-10-19T19:24:00.001+02:002011-12-11T23:29:17.920+01:00Noen interessante spørsmålKopierer et innlegg jeg skreiv i dag på en annen <a href="http://gullogfanteri.vgb.no/2009/07/19/hvorfor-evolusjonsteorien-sliter-mennesket/comment-page-1/#comment-2939489">blogg</a> fordi jeg trur det kan ha allmenn interesse:<br />
<br />
<br />
Noen artige spørsmål som jeg har lyst til å diskutere litt:<br />
<br />
1) Hvor har mennesket sin moral fra?<br />
<br />
Moral er lært. Ofte fra religion, ikke sjelden fra andre etiske system.<br />
<br />
2) Hvor har mennesket sin frie vilje fra?<br />
<br />
Fra språket. Andre levende vesen har også mulighet til å gjøre frie valg, men de har ikke samme evne til å snakke seg vekk fra instinktenes påbud som vi har.<br />
<br />
3) Hvor har mennesket sin samvittighet fra? (Og jeg godkjenner ikke det der om at det har utviklet seg mht at det var attraktivt).<br />
<br />
Noe av det innprentes i oss i den moralske opplæringa vi får i oppveksten. Men noe er også medfødte instinkter. Andre dyr har også slik samvittighet. F.eks. angriper ikke en frisk hund en annen hund som legger seg på ryggen med halsen blotta som tegn på at den gir seg i kampen.<br />
<br />
4) Hvorfor har mennesker så få instinker?<br />
<br />
Mennesker har mange instinkter. Vi kaller det bare samvittighet. Det som skiller oss fra de andre dyra er som sagt at vi har større evne til å undertrykke samvittigheten vår på grunn av språket.<br />
<br />
5) Hvor kommer menneskets språk fra?<br />
<br />
Prinsippet med ordet er at det gir oss frihet til å definere det som hva som helst. Ordet er et symbol som er løsrevent fra tingen det representerer. Også andre dyr har mer eller mindre evner til symbolsk kommunikasjon. Ingen har tolka hvalenes sang eller blekksprutenes fargemønster, men sjimpansenes språk er studert ganske nøye. De har noen rop som uttrykker følelser og ikke er løsrevne fra det de betyr. Noen slike rop henger også igjen hos oss mennesker. Men så har de rop som beskriver mat som de finner og hvor den befinner seg, og dessuten setter de navn på hverandre. Vi kan gjette at de er på vei til å utvikle et symbolsk språk slik vi gjorde en gang i tida. Et annet symbolsk dyrespråk som er studert nøye er bienes dans.<br />
<br />
6) Hvor kommer menneskets kreativitet fra?<br />
<br />
Mennesket er virkelig ekstremt kreativt. Her må vi også trekke fram språket. Språket oppsto antakeligvis hos Homo erectus, som fordobla hjernestørrelsen i løpet av den tida de eksisterte på Jorda. Språkevnene våre er så komplekse at det er vanskelig for de fleste å fatte hvordan de henger sammen. Likevel er de fleste av oss i besittelse av dem. Jeg vil nok si at det er umulig å utvikle disse komplekse evnene og like vanskelig for hvert individ å lære seg å beherske dem under oppveksten, uten å samtidig utvikle en ekstrem grad av kreativitet.<br />
<br />
7) Hvor kommer menneskets humor fra?<br />
<br />
Omtrent fra samme sted som andre dyrs humor. Mange dyr, spesielt flokkdyr, har velutvikla humor. Det er en sosial funksjon. Tenk deg en humørløs flokk. Det ville ikke fungert i det hele tatt.<br />
<br />
8) Hvordan har det hendt at èn apeart utviklet seg så enormt masse fra de andre til å bli noe så vanvittig forskjellig?<br />
<br />
Jeg antar at du har gjetta svaret på det spørsmålet nå, men sier det for sikkerhets skyld (siden du trur på Knut Hovind og greier): på grunn av språket.<br />
<br />
Spørsmåla er stilt av bloggeieren.Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-79906544980956041532011-10-06T14:34:00.000+02:002011-10-06T14:34:38.199+02:00Kva er kunst?<span class="Apple-style-span" style="font-family: 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 11px; line-height: 14px;">Kunstomgrepet finst som så mange omgrep på fleire plan. På eitt plan er alle prestasjonar kunst, og ikkje berre det vi lager med hendene. Sang er kunst, akrobatikk er kunst. Det tyder òg at det ikkje berre er menneske som kan vera kunstnarar. Grensa mellom natur og kunst flyt ut.</span><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 11px; line-height: 14px;"><br /></span><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 11px; line-height: 14px;"><br /></span><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 11px; line-height: 14px;">På eit andre plan er kunst ein prestasjon som kan beundrast eller verdsetjast av fleire. Det vil seie at</span><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 11px; line-height: 14px;"><span class="text_exposed_show" style="display: inline;"> det ikkje er nok å teikne strekar på eit papir slik som alle barn kan gjera eller balansere på eit gelender slik alle katter kan gjera. Eller nesten alle. Ein viss oppøvd ferdigheit må vera eit krav, og kanskje óg talent. Det vil vel fortsatt seie at man ikkje kan utelukke at nokre dyr kan vera kunstnarar. Ein kunstnar er etter dette eit individ som har som ein større eller mindre del av sitt virke å prestere ting som vekker beundring eller verdsetjast av andre.<br /><br />På eit tredje plan skil ein mellom åndelege og fysiske prestasjonar. Det vil seie at Picassos Guernica er kunst, mens Oscar Mathisens 2.17,4 ikkje er det. No kan òg fysiske prestasjonar vera åndeleg berikande på ein eller fleire måter, og nokon vil kanskje seie at det er større kunst å gå fint på skeiser enn å kverne ut serieromanar.<br /><br />På eit fjerde plan, som er etter måten nytt, krevst det originalitet for at det kan kallast kunst. Grensene mellom det originale og det uoriginale og mellom det fysiske og åndelege kan godt krysse kvarandre. Samtidig går det an å vera original utan at det kan beundrast eller verdsetjast av fleire. Men er det då kunst? Er kunsten absolutt eller relativ?<br /><br />På eit femte og enda nyare plan, skil ein mellom direkte og indirekte kommunikasjon. Det er ikkje kunstnerisk å seie noko rett fram, kunsten er å lure noko inn bakvegen. Når tilskodarane føler at dei har fått formidla noko utan å riktig kunne setja fingeren på kva, har kunstnaren lykkast og kan gni seg nøgd i hendene.</span></span>Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-85882881465304696192011-10-05T21:26:00.000+02:002011-10-05T21:27:03.766+02:00Hei,<br />
Eg har fått meg ein ny blogg: <span class="Apple-style-span" style="font-family: 'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif; font-size: 11px; line-height: 14px;"><a href="http://forhundrearsidaidag.blogspot.com/" rel="nofollow nofollow" style="color: #3b5998; cursor: pointer; text-decoration: none;" target="_blank"><span>http://forhundrearsidaidag.blo</span><wbr></wbr><span class="word_break" style="display: inline-block;"></span>gspot.com/</a></span><br />
Den kjem til å bli monaleg meir aktiv enn denne. Gå inn der om du vil ha ei tidsreise til 1911...Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-32279502909543789362011-06-24T19:28:00.000+02:002013-07-21T12:10:05.442+02:00Dagens ord, 24. juni 2011: populismeofferDagens ord er populismeoffer. Eit populismeoffer er ein person som har latt seg lure til å stemme på eller arbeide for eit populistisk parti. Dette ordet har eg ikkje funne noko belegg for på Google, så alt tyder på at eg har funne det på heilt sjølv! Ta det og bruk det om du vil.<br />
<div>
<br /></div>
<div>
Har ikkje blogga så mykje i det siste, men om veret vedvarer som no, kan det nok hende det blir meir.</div>
Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-18862779054243950792011-05-15T21:24:00.000+02:002013-07-21T12:10:25.238+02:00Dagens ord, 15. mai 2011: manndommelighetDagens ord er manndommelighet eller manndommelegheit. Det er et ord som det falt meg inn å bruke om den slags mannestil som anbefales her: http://www.lenetonnessen.no/gutter-les-hva-som-er-turn-off/<br />
<br />
Som vanlig viser det seg med litt googling at jeg ikke er den første til å bruke et slikt innfallsord, og det er iallfall ett treff på det: www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=28436.0;wap2<br />
<br />
Det er også noen få treff på manndommelig. Det ser ut til at ordet ganske enkelt brukes som en fornorska versjon av maskulin/maskulinitet. Det kan kanskje være greit, det. Jeg er helt for fornorsking. Men med så få forekomster er det ikke særlig hevd for det, og hvis du vil bruke det på en litt annen måte, står du fritt. Lykke til.<br />
<br />
Har ikke skrivi så mye her i det siste, men håper å få litt mer fritid framover nå. Har også tenkt å begynne med litt mer allmenne betraktninger, som det kanskje er lettere å få interesse for enn dissa språkgreiene. Men skal ikke legge vekk språket, heller. Følg med hvis du gidder.Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-82380360388927574872010-09-20T18:15:00.000+02:002013-07-21T12:11:08.160+02:00Dagens ord, 20. september 2010: trollhjemmelDagens ord er trollhjemmel/trollheimel.<br />
<br />
Dette ordet fant jeg tilfeldigvis ved Google-søk. Dessverre ser det ut som det bare er noe som kommer fram når man orddeler kontrollhjemmel/ kontrollheimel. Men jeg likte det så godt at jeg synes det bør ha en egen betydning.<br />
<br />
Trollhjemmel/trollheimel er f.eks. noe du har når du går julebukk. Julebukker har tradisjonelt noe videre grenser når det gjelder oppførselen, spesielt hvis de ikke får noe godt. Det samme gjelder vel halloween i våre dager. Du har rett og slett rett til å oppføre deg som et troll.<br />
<br />
Noen nettforum har liberale og greie moderatorer, hvis de har noen i det hele tatt. Andre steder er moderatorene strengere, særlig hvis debattantene kommer litt på avveie i forhold til forumets tema. De kan oppføre seg som troll, og sabotere diskusjonen, m.a.o. de har trollhjemmel/trollheimel.<br />
<br />
Hvis du har andre forslag til hva trollhjemmel kan bety, setter jeg pris på om du foreslår det her.Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-56184910988287930242010-07-22T19:47:00.000+02:002010-08-22T14:14:10.052+02:00Foranstilt eiendomspronomen.Vel, det er ikke meninga at dette skal være et irritasjonsforum. Det er bare det at jeg er litt lei av å se «Min Datamaskin» og «Mine Dokumenter» når jeg sveiver i gang Windows-kverna mi. For min del har jeg omdøpt dem til «Groovergrub V» (alle maskinene mine har hatt navnet Groovergrub) og «Dokumenter». Det kan gjerne du gjøre også, altså bytte navn på de to lokalitetene. Bare å klikke én gang i navnefeltet og skrive inn det nye. Ingen sak. Mitt forslag er: «Datamaskinen min» og «Dokumentene mine». Årsak: på norsk brukes foranstilt eiendomspronomen for å understreke, skape ettertrykk, slik jeg gjør aller først i den foregående setningen. Formene med etterstilt eiendomspronomen høres mer naturlig og flytende ut, ikke sant? <div><br /></div><div>Grunnen til at det har blitt slik i Windows er nok hovedsakelig at oversetteren har slurva. På engelsk heter det jo «My computer» og «My documents». Da er det jo kjapt og greit å bare oversette ord for ord, ikke sant? Men altså feil, fordi den nøytrale formuleringa på norsk er med etterstilt pronomen. Det er også mulig at oversetteren kan ha latt seg påvirke av reklamespråket, der det florerer med foranstilte eiendomspronomen, mye på grunn av dårlig oversetting fra engelsk, tysk, fransk, svensk, dansk eller andre nære eller fjerne språk som bruker slike foranstilte pronomen. </div><div><br /></div><div>Dessuten er reklamebransjen tett besatt med folk fra slike samfunnslag som ennå holder dansk høyt i hevd, nesten 200 år etter dansketida. Med dansk blir det liksom mer høytidelig og fint, derfor får vi slike ting som «Ditt Apotek», «Ditt Distrikt», «Ditt Kontor AS», «Min nettside», «Mine blogger» etc. </div><div><br /></div><div>Der er jeg uenig. Jeg synes det er norsk som er fint. Dette reklamespråket blir oftest nokså oppstylta og uskjønt, og jeg benytter de anledningene jeg har til å reservere meg mot det. Du reagerer kanskje ikke så veldig akkurat på det der med «Din datamaskin» og sånt, du er jo så vant med å se det. Men prøv å ta det i munn. Du ville ikke sagt det slik i en vanlig, nøytral setning, ville du vel? </div><div><br /></div><div>Det at vi på norsk kan stille eiendomspronomenet foran for å understreke er et effektivt og bra virkemiddel som vi mister hvis vi misbruker det. Ta derfor vare på det etterstilte eiendomspronomet vårt, snakk og skriv norsk naturlig og flytende og kast det oppstylta reklamespråket i søppelkassa.</div>Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-51859521131435418642010-07-16T15:32:00.000+02:002010-07-16T17:09:41.564+02:00Nynorsken, bør han innskrenkast eller utvidast?<span class="Apple-style-span" style=" color: rgb(51, 51, 51); font-family:'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif;font-size:13px;">Nynorsk var eigentleg meint som eit skriftspråk for heile folket. Men nynorskens far Aasen konsentrerte seg om språket i nordvest sidan han meinte det var mindre besudla av utanlandsk påverknad. (For ikkje å nemne at han var frå landsdelen sjøl.) Dermed blir språket framandt for dei mange som ikkje har palatalisering, som brukar andre pronomen, som har kort vokal i ord som koma og vera m.m. </span><div><span class="Apple-style-span" style="font-family:'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif;font-size:100%;color:#333333;"><span class="Apple-style-span" style="font-size:13px;"><br /></span></span></div><div><span class="Apple-style-span" style=" color: rgb(51, 51, 51); font-family:'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif;font-size:13px;">Inntil 1940-talet hadde nynorsk likevel stor framgang og nærma seg 50 % av skulekrinsane på det meste, ettersom riksmålet var endå meir framandt for dei fleste. Men fienden heldt seg ikkje i ro. Bokmålet blei vedtatt i 1929 og for å redde situasjonen, vedtok dei ei reform i 1938 der dialektformer fekk innpass òg i bokmålet. Med dette blei bokmålet liggande nærare talemålet enn nynorsken for mange, og utviklinga snudde. </span></div><div><span class="Apple-style-span" style="font-family:'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif;font-size:100%;color:#333333;"><span class="Apple-style-span" style="font-size:13px;"><br /></span></span></div><div><span class="Apple-style-span" style="font-family:'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif;font-size:100%;color:#333333;"><span class="Apple-style-span" style="font-size:13px;">I dag er nynorsken for det meste innskrenka til dei områda der han ligg nære talemålet. Og dei som har språkmakt i landet streber etter å innskrenke han endå meir. I 2002 blei ein rad aust-, nord- og midtnorske former fjerna med grunngjevnad at dei var lite i bruk, og i dag pågår eit liknande arbeid. Kva hensikt kan det vera med dette anna enn å gjerde inn nynorsken i kjerneområdet sitt? Med stadig færre brukarar kan det så bli på tale å avskaffe sidemålet og senke nynorskprosenten i media. Og kor lengje kan vi leva med eit eige skriftspråk for nokre få bygder på vestlandet? </span></span></div><div><span class="Apple-style-span" style="font-family:'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif;font-size:100%;color:#333333;"><span class="Apple-style-span" style="font-size:13px;"><br /></span></span></div><div><span class="Apple-style-span" style="font-family:'lucida grande', tahoma, verdana, arial, sans-serif;font-size:100%;color:#333333;"><span class="Apple-style-span" style="font-size:13px;">Kunne det ikkje i staden vera ein idé å utvide nynorsken? Bokmålet er i dag på veg i konservativ retning, etter fleire tiår med hardt press frå ei overklasse som drøymer seg attende til den gode dansketida. I 1981 avskaffa dei fleire av reformene frå 1938, og i 2005 kom ein ny runde der m.a. den kløyvde infinitiven, som brukast i aust- og midt-Noreg, men ikkje på vestlandet, måtte gi tapt. Altså fjerner bokmålet seg frå talemålet att, så kvifor ikkje nytte høvet til å gå på offensiven? Mi tilråing: Ikkje ta ut perfektum på <i>-i</i>, presens på <i>-er</i>, adjektiv på <i>-lig</i> og ord som <i>møbla</i>, <i>skoa</i>, <i>hennes</i>, <i>annen</i> — og vurder å ta inn, som klammeformer, <i>jeg</i>, <i>ikke</i>, <i>hva</i> og <i>hel</i>, til dømes. Då kan vi kanskje få eitt norsk skriftspråk for heile landet ein gang.</span></span></div>Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-16622433468641844722010-07-06T00:26:00.000+02:002010-07-06T01:34:43.999+02:00Bad, gav, drog og stod.Stumme konsonanter er et kjent fenomen i norsk. Det innebærer at skriftspråket inneholder symboler for lyder som ikke finnes i talespråket. Setningen «Det er tørt på torget» vil de fleste uttale med bare 3 t-er, for eksempel (og bare en av dem er en rein dental t). Hvorfor trenger vi de to stumme t-ene? Vel, det er allerede et ord «de». Det uttales som «di», men skrives altså slik at det kan forveksles med det påpekende pronomenet. Den andre t-en kan derimot tas bort uten noen slik fare for forveksling, når vi ser bort fra en stort sett utgått dativform. Likevel beholder vi den, mest fordi vi ikke har tradisjon for å klare oss uten.<div><br /></div><div>Disse stumme konsonantene gjør det tyngre å lære språket, både for innfødte som skal lære å skrive det og utlendinger som skal lære å snakke det ved hjelp av skrevne lærebøker. Og for å komplisere problemet ytterligere er det noen som foretrekker å legge til ekstra konsonanter som ikke er en del av ordet, men som er tatt med for å vise til en sammenheng med andre ord som de er beslekta med, for eksempel gav <> gave, eller nynorskens sjølv <> sjølve. Her har det imidlertid heldigvis oppstått en alternativ tradisjon med å skrive dem uten disse ekstra konsonantene, altså ba, ga, dro og sto, samt sjøl. Altså har vi valget. Har vi ikke nok stumme konsonanter allerede? I søpla med bad, gav, drog og stod.</div>Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-39774262860412011862010-06-29T16:04:00.000+02:002013-07-21T12:11:28.763+02:00Dagens ord, 29. juni 2010: kveruladeDagens ord er kverulade. Det er ikke et mye brukt ord. Ved nettsøk finner jeg bare et par reelle belegg, begge fra dette århundret, så det må være et ganske ferskt ord også. Det betegner, som man lett kan utlede, noe som en kverulant driver med, man er ute på en kverulade, men det er også brukt om å gi en uttalelse et preg av kverulering, «å smøre på litt kverulade». Jeg kom til å tenke på ordet da jeg var ute og kjøpte inn litt kalverullade i dag. Jeg synes det er et fint ord, og vil varmt anbefale å bruke det videre. <br />
<div>
<br /></div>
<div>
(Ett av disse belegga inneholder forresten ordet vrangsynthet, også et ypperlig ord som jeg anbefaler varmt.)</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Kverulade er naturligvis danna til kverulant eller kverulere. Her er kverulant det mest opprinnelige, mens kverulere er nydanna til det. Ordet har sitt utspring i psykiatrien, der det har vært brukt om en type aggressivt forfølgelsesvanvidd. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Kverulant er danna til det latinske adjektivet <i>querulus</i>, som betyr klagende, jamrende, som har det med å klage, og kan avledes fra verbet <i>queror</i>, jeg klager, jamrer. Det stammer fra en indoeuropeisk grunnform som kan rekonstrueres til <i>*k´wes-</i> eller <i>*k´us-</i>, (der <i>k´</i> står for en såkalt palatal k, en mellomting mellom t og k) som betyr stønne, pruste, sukke, og som vi også har i vårt <i>hvese</i> (muligens også beslekta med verba <i>vase</i> og <i>våse</i>) og i sanskrit<i> </i><span class="Apple-style-span" style="font-family: arial, sans-serif; font-size: 18px; white-space: pre;"><i>श्वसिति</i><span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; white-space: normal;"> (sjvasiti), ånder, pruster, blåser, stønner, samt i gresk <span class="Apple-style-span" style="font-family: arial, sans-serif; font-size: 18px; white-space: pre;"><i>κυστις</i> <span class="Apple-style-span" style="font-family: Georgia, serif; font-size: 16px; white-space: normal;">(kystis), blære, pung, som vi også har som lånordet <i>cyste</i>. </span></span></span></span></div>
<div>
<br /></div>
<div>
Ifølge http://starling.rinet.ru/ han <i>*k´wes-</i> føres tilbake til en grunnform i istidsspråket eurasisk på <span class="Apple-style-span" style="font-family: 'Times New Roman PSMT Pro', 'Charis SIL', 'Doulos SIL', 'Arial Unicode MS'; font-size: medium;"><i>*ḳUsV</i>, med betydning utånde, der U står for en ukjent rund vokal og V for en ukjent vokal. Denne finner vi igjen i språkfamiliene altaisk (f.eks. tyrkisk, der<i> kus-</i> betyr «å spy», og kazakhisk, der <i>qus-</i> betyr det samme), uralsk (f.eks. samisk, der <i>gâśte</i> betyr «å nyse»), kartvelisk (f.eks. georgisk, der <i>kus-un-</i> står for «å stønne, sukke»), dravidisk (f.eks. tamilsk, der<i> </i><span class="Apple-style-span" style="font-family: arial, sans-serif; font-size: 18px; white-space: pre;"><i>குசுகுசு</i> [<span class="Apple-style-span" style="font-family: 'Times New Roman PSMT Pro', 'Charis SIL', 'Doulos SIL', 'Arial Unicode MS'; font-size: medium; white-space: normal;">kucukucu] betyr «å hviske») og eskimo-aleutisk (f.eks. østkanadisk inupik, der <i>qisiq</i> betyr «spytt»).</span></span></span></div>
<div>
<span class="Apple-style-span" style="font-family: 'Times New Roman PSMT Pro', 'Charis SIL', 'Doulos SIL', 'Arial Unicode MS';"><span class="Apple-style-span" style="font-size: medium;"><br /></span></span></div>
<div>
<span class="Apple-style-span" style="font-family: 'Times New Roman PSMT Pro', 'Charis SIL', 'Doulos SIL', 'Arial Unicode MS';"><span class="Apple-style-span" style="font-size: medium;">Ordet kverulant har litt begrensa geografisk fordeling. Det skrives på samme måte på svensk som på norsk, mens danskene skriver det <i>kværulant</i>. Tyskerne skriver det mer slik som på latin: <i>Querulant</i>. Derimot mangler det helt både på engelsk og fransk, for eksempel. Engelsk har riktig nok lånt det opprinnelige adjektivet fra latin, og skriver det <i>querulous</i>. Italiensk har alle de opprinnelige latinske formene, men mangler noe som svarer til kverulant. Av de språka jeg har tatt bryet med å undersøke ser det ut til at ordet brukes med klart høyest frekvens på norsk, noe jeg regner for et tegn på den nasjonale karakteren vår.</span></span></div>
Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-72483770115641651432010-06-28T20:42:00.000+02:002010-06-28T20:44:56.247+02:00Facebook.På Facebook har jeg ei gruppe der vi drøfter skille mellom abstrakte og konkrete substantiveringer av verb: http://www.facebook.com/group.php?gid=119174714771859<div><br /></div><div>Facebookgrupper fungerer dårlig ettersom medlemmene ikke får varsel om aktivitet. Derfor lurer jeg på å overføre innholdet hit. Men jeg lar den få en sjanse til.</div>Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-28143289213570754682010-06-26T12:10:00.001+02:002010-06-26T12:25:36.756+02:00GalliskHei,<div><br /></div><div>I dag vil jeg blogge på gallisk. <div><br /></div><div>Sindiu nemos leitos essi. Vomendomos sonnu ad vixeron. Sinnoxtis Ghana vivixont vritto Toutas Oinatas Americias in vercomremmu bitous eri tragetobagru. Ghana broga oina Africi essi ian longacos. An devanon rodiont arganton ejobo sinnoxti.</div><div><br /></div><div>Det betyr: </div><div><br /></div><div>I dag er været grått. Vi håper på sol ut på ettermiddagen. I kveld skal Ghana spille mot USA i fotball-VM. Ghana er det eneste landet i Afrika som er med ennå. Måtte gudene gi dem hell i kveld.</div><div><br /></div><div>Gallisk er et keltisk språk som blei brukt i Gallia, det som i dag er Frankrike inntil for ca. 1500 år siden. Språket i Britannia, Helvetia (Sveits), nord-Italia, Dalmatia og deler av Anatolia (Tyrkia) var også svært likt og kan regnes for å være det samme språket. <div><br /></div><div>Dessverre er dette språket så dårlig bevart at det er umulig å skrive noe som gir noen mening ved hjelp av de restene som finnes. Derfor må vi rekonstruere det hvis vi skal gjøre noe brukbart med det. Det er gjort flere forsøk på å rekonstruere gallisk. Yahoo-gruppa Celticaconlang er et møtested for folk som driver med dette, og der er det også lagt ut omfattende materiale om labarion, et rekonstruert gallisk som etter min mening er det beste som finnes i dag. Det er labarion jeg har brukt ovenfor. Du finner gruppa på groups.yahoo.com/group/celticaconlang. </div><div><br /></div><div>Lykke til! </div></div></div>Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-6499341783183064802010-06-20T20:22:00.000+02:002013-07-21T12:12:32.554+02:00Dagens ord, 20. juni 2010: ord<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Dagens ord er «<span style="font: 24.0px Verdana;"><b><i>ord</i></b></span>».</div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
<i>Ord</i> er et hjemlig ord, et arveord. Det har en veldefinert betydning, men brukes også metaforisk, ikke minst i religiøs sammenheng. Dette skyldes kanskje helst evangelisten Johannes, som mente at alt hadde opphav i ord, at ordet var Gud og at det kom før alt annet som er. Når Gud taler, skaper han, det er vel noe man kan lede ut av dette. </div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Religiøse bruker ofte ordet <i>ordet</i> om sjølve religionen. Når man drar ut og misjonerer, snakker man om å bringe <i>ordet</i> ut til uopplyste folkeslag. Dette henger kanskje mye sammen med at den kristne religionen forbindes med et trykt bokverk som inneholder en masse ord, mens ordet oftest ikke har hatt slik fysisk form i de religionene man har prøvd å erstatte.</div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Folk flest har det også med å skape, og mye av denne skapinga gjøres med ord. Oftest brukes de nok til mer trivielle meddelelser eller meningslaust prat, men det er ikke tvil om at ord har kraft. Ordmobbing brukes til å etablere rangorden i kameratflokker og andre flokker, og kan være vel så effektiv som fysisk mobbing. Rykte og gjetord kan virke både ødeleggende og opphøyende. Et ord fra en mektig og/eller respektert person kan veie tungt, mens en mindre mektig eller respektert kan se orda sine flagre hjelpeløst bort med vinden.</div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Ordet <i>ord</i> brukes mye i sammensetninger og faste uttrykk med mer eller mindre overført (metaforisk) betydning, f.eks. holde ord, ta/komme til orde, gripe ordet, bevingede ord, ord for ord, ordrett, ordgrann, ordspill, ordspråk, ordkløyver, ordblind, ordelag, ordfattig, ordflom, ordfører, ordgyter, ordkvass, ordløs, ordrik, gjetord, nøkkelord, m.fl. Kommer du på flere?</div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Ordet skrives likt på alle de skandinaviske språka, men uttales forskjellig. På det norrøne fellesspråket vi hadde i Skandinavia for 1000 år sida, skriver vi det <i>orð</i>. Den siste bokstaven står for en stemt dental frikativ, altså en vislelyd vi lager med tunga mot tennene, som i engelsk <i>that</i>, <i>this</i>.</div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Denne lyden har vi ikke lenger på norsk, iallfall i edru tilstand. Mange steder har den gått over til en stemt dental plosiv, en lukkelyd som vi lager med tunga mot tennene, og som vi vanligvis skriver med <i>d</i>. Men i slutten av ord faller den som regel helt bort, slik at ordet ord bare har to lyder på moderne norsk, der den andre er enten en alveolar flikk, altså en vanlig kort r-lyd, eller en retrofleks flikk, der tunga trekkes litt lengre tilbake enn for en r – dette kalles også tjukk l. </div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
På svensk har i stedet r-en falt bort, men den før den døde, rakk den å påvirke d-en slik at lukkelyden ikke blir reint dental, men retrofleks. Også her trekkes tunga litt mer tilbake. På dansk har ordet gått over til en rein vokalsammensetning, som kan høres ut som «oå». Islandsk har ennå omtrent samme uttale som norrønt, men færøysk har mista frikativen, akkurat som norsk. Dessuten har o-en blitt diftongisert slik at uttalen blir omtrent som «åor».</div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Det samme ordet brukes også av de germanske brødrene våre lenger sør, men da i litt andre former. En rekonstruert urgermansk fellesform er <i>*wurða-</i>. Stjerna foran betyr at den er rekonstruert, og bindestreken etterpå betyr at det kan ha vært noe der som vi ikke kjenner til. Da er vi ca. 2500 år tilbake i tid. </div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Vi finner det igjen i engelsk <i>word</i>, nederlandsk, afrikansk og flamsk <i>woord</i>, tysk <i>Wort</i> og ripoarisk <i>woot</i>, for eksempel, og i historiske former som gotisk <i>waurd</i>.</div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Men vi germanere er ikke de eneste som bruker dette ordet om ord. Går vi enda lengre tilbake, omtrent dobbelt så lenge, kommer vi til den fellesindoeuropeiske rotformen, som kan rekonstrueres til <i>*wrdho-</i>, der r-en er en stavelsesbærende konsonant, altså en konsonant som fungerer som vokal eller kjerne i stavelsen <i>wr</i>, og <i>dh</i> står for en aspirert d, altså en d som følges av en h-liknende pustelyd. </div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Denne rotformen finner vi også etterkommere av i Baltikum. For eksempel heter «ord» på latvisk <i>vārds</i>, og i gammelprøyssisk, et beslekta språk som døde ut på 1700-tallet, heter det <i>wirds</i>. Litauisk har <i>vardas</i>, som betyr navn. Et polsk ord for ord, <i>wyraz</i>, kan være lånt enten fra germansk eller ett av disse språka. Også fra keltisk område er ordet kjent. Gammelirsk er en eldre form av irsk som finnes i skrifter fra det 6. til det 10. århundret. Der forekommer ordet <i>fordat</i>, som betyr «de sier».</div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Ved sida av <i>*wrdho-</i> finnes det også en sideform <i>*werdho-</i>, der e-en er stavelsesbærende, og den ligger til grunn for latin <i>verbum</i>, «ord», som jo også er et kjent lånord i norsk. </div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Både <i>*wrdho-</i> og <i>*werdho-</i> er substantivformer av verbet <i>*wer-</i>, «si, tale». Dette finner vi igjen i russisk som <span style="font: 18.0px Arial;"><i>врать</i> </span>(vrat), «juge, vrøvle», gresk <span style="font: 18.0px Arial;"><i>είρω</i> (eíro: </span>–<span style="font: 18.0px Arial;"> der o: betegner en lang o), «jeg sier» og <i>ρητωρ</i> </span>(re:to:r), «taler», et annet kjent lånord, og dessuten avestisk (et gammelt persisk språk som er kjent fra Avesta, parsernes hellige bok) <i>urva:ta</i> (mangler dessverre font her, men se http://www.omniglot.com/writing/avestan.htm), «bestemmelse, bud» og hetittisk (språket til hetittene, som hadde et imperium med basis i Lilleasia i det 14. og 13. århundret f.v.t.) <span style="font: 13.0px FreeIdgSerif;">𒌋𒅕𒄿𒄿𒀀</span><span style="font: 18.0px Arial;"> </span>(werija), «rope».</div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
Lengre tilbake ser det ikke ut til at vi kommer med dette ordet. Men det kan vel ikke utelukkes at det kan ha et visst slektskap med den indoeuropeiske rotformen <i>*wed-</i>, «snakke, synge, skjenne» som har etterkommere i gresk, sanskrit, hetittisk, tokharisk A og B og flere slaviske og baltiske språk. Her kan vi trekke sammenlikninger med ord i altaisk, uralsk, dravidisk og eskimo-aleutisk som har liknende form og betydning. For å finne en felles urform her må vi tilbake til istida, og da kaller vi det eurasisk, med en grunnform som kan rekonstrueres til <i>*watV-, </i>«snakke», der <i>V</i> står for en ukjent vokal. Mer om dette på http://starling.rinet.ru/.</div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; min-height: 19.0px;">
<br /></div>
<div style="font: 16.0px Verdana; margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px;">
På andre språk brukes det andre ord for begrepet ord. Ta for eksempel albansk fjala, arabisk <span style="font: 18.0px Arial;">كلام</span>, aragonsk palabra, armensk <span style="font: 18.0px Mshtakan;">բառ</span>, aserbajdsjansk söz, asturiansk pallabra, baskisk hitz, bretonsk ger, bulgarsk <span style="font: 18.0px Arial;">дума</span>, estisk sõna, finsk sana, fransk mot, galicisk palabra, gan <span style="font: 18.0px Hiragino Kaku Gothic Pro;">詞</span>, georgisk <span style="font: 18.0px LastResort;">სიტყვა</span>, haitikreolsk mo, hebraisk <span style="font: 18.0px Arial;">מילה</span>, hindi <span style="font: 18.0px Devanagari MT;">शब्द</span>, hviterussisk <span style="font: 18.0px Arial;">cлова</span>, indonesisk kata, irsk focal, italiensk parola, jakutisk <span style="font: 18.0px Arial;">өс</span>, japansk <span style="font: 18.0px Hiragino Kaku Gothic Pro;">語</span>, katalansk paraula, kinesisk (mandarin) <span style="font: 18.0px Hiragino Kaku Gothic Pro;">單字</span>, koreansk <span style="font: 18.0px AppleGothic;">낱말</span>, kroatisk <span style="font: 18.0px Arial;">riječ,</span> kurdisk peyv, litauisk žodis, makedonsk <span style="font: 18.0px Arial;">збор</span>, malagassisk teny, malayalam (kairali) <span style="font: 18.0px FreeIdgSerif;">വാക്ക്</span>, malayisk kata, maltesisk kliem, oksitansk mot, ossetisk <span style="font: 18.0px Arial;">дзырд</span>, papiamento palabra, persisk <span style="font: 18.0px Arial;">واژه</span>, polsk wyraz, portugisisk palavra, quechua rimi, rumensk cuvânt, russisk <span style="font: 18.0px Arial;">слово</span>, samogitisk žuodis, serbisk <span style="font: 18.0px Arial;">реч</span>, siciliansk palora, slovakisk slovo, slovensk beseda, spansk (kastiljansk) palabra, swahili neno, tagalog salita, tamil <span style="font: 18.0px InaiMathi;">சொல்</span>, telugu <span style="font: 18.0px FreeIdgSerif;">త</span><span style="font: 18.0px LastResort;">ె</span><span style="font: 18.0px FreeIdgSerif;">ల</span><span style="font: 18.0px LastResort;">ు</span><span style="font: 18.0px FreeIdgSerif;">గ</span><span style="font: 18.0px LastResort;">ు</span><span style="font: 18.0px Arial;"> </span><span style="font: 18.0px FreeIdgSerif;">పద</span><span style="font: 18.0px LastResort;">ా</span><span style="font: 18.0px FreeIdgSerif;">ల</span><span style="font: 18.0px LastResort;">ు</span>, thai <span style="font: 18.0px Lucida Grande;">คำ</span>, tsjekkisk slovo, tyrkisk kelime, ukrainsk <span style="font: 18.0px Arial;">cлово</span>, ungarsk szó, urdu <span style="font: 18.0px Arial;">لفظ</span>, vallonsk mot, vietnamesisk <span style="font: 18.0px Arial;">từ</span>, walisisk gair, waray-waray pulang, yiddisch <span style="font: 18.0px Arial;">ווארט</span>, og mange flere. Hvis du kjenner noen som mangler her, er det bare å si fra.</div>
Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3618995108225763134.post-57973554028377624272010-06-19T20:19:00.000+02:002010-07-18T00:15:46.513+02:00Trenger vi en ny språkblogg?Hei,<div>Jeg har alltid vært en språkfrik og har derfor lyst til å starte en språkblogg når jeg først skal blogge. Tenkte først på å kalle den «Dagens ord», men den tittelen er visst tatt, og ideen brukt. Tanken er å legge fram noen fakta som jeg sjøl synes er artige og interessante om vårt språk og andre språk. Noen ganger skal det handle om enkelte ord, andre ganger om mer spredte tema. Tips til god språkbruk kan jeg også tenke meg å bidra med (jeg er litt kjent for å være sjenerøs med den sorten). Håper også det kan bli litt diskusjon om de mer spennende temaene.</div><div><br /></div><div>Litt om meg først, bare: Jeg har jobba som oversetter i 17 år, og har oversatt alt fra barnebøker til høyteknologiske patentsøknader. Interessene mine er allsidige, sjekk for eksempel et par kunstspråk jeg har konstruert på www.ortygia.no/uriania/languages-eng.shtml</div><div><br /></div><div><span class="Apple-style-span" style="font-family: 'Lucida Grande'; font-size: 10px; white-space: pre-wrap; ">Jeg har forresten <a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/629e777d8c5b55a685b8f9b1ee6ec249f9de957c">presentert bloggen min</a> på Bloggurat.</span></div>Lars Finsenhttp://www.blogger.com/profile/04589384740009295902noreply@blogger.com2