søndag 21. juli 2013

Dagens ord, 31. oktober 2010: sju

Dagens ord er talordet sju, 7. Dette ordet skrivast likt på svensk og norsk. Dei fleste av oss trekk saman dei to første konsonantane, slik at ordet blir samansett av to lydar, ein konsonant og ein vokal. Konsonanten i det meste av Noreg og delar av Sverige er lyden ein ustemt postalveolar frikativ, med symbolet ʃ i det internasjonale fonetiske alfabetet, men mange svenskar bruker i staden ein ustemt palatal-velar frikativ, med symbolet ɧ.

I nokre delar av Noreg, hovudsakleg i sørvest, seier ein «siu», med tre lydar i ordet. Dette er ganske likt det dei bruker i Danmark, «sio». Det som er interessant er at danskane har funne opp ein merkjeleg skrivemåte for dette ordet som eigentleg ikkje gjengir det så veldig godt: syv. I dansketida blei dette ordet sjølsagt lånt inn til Noreg, og det var lengje den einaste godkjende skrivemåten for talordet. Men nordmennene lærte aldri den rette uttalen av ordet, det blei med å uttale dei tre bokstavane etter kvarandre med dei lydane slik vi var vande med at dei tydde. Enno i dag er det mange som held på denne tale- og skrivemåten.

Tilsvarande gjeld for visse andre ord med same lydmønsteret: tjue - tyve, tjuv - tyv, til dømes. Ei pussig sak som må nemnast her er namnet Syver, som er ei fordansking av Sjur (men ingen danskar heiter Syver). Må ikkje forvekslast med Syvert, som har ei anna forhistorie, trass i at begge har same opphav, så langt attende som i folkevandringstida.

På islandsk skriv dei ordet sjö og på færøysk sjey. På gamalnorsk heitte det sjau, nett som på sognamaolet. Men uttalen den gongen var med s og j atskild. Same ordet brukast òg i alle dei andre germanske språka, eksempel engelsk seven, tysk sieben, nederlandsk zeven og så vidare.

Dagens ord, 21. juli 2013: «ord»

Dagens ord er «ord». Faktisk har jeg blogga om det før: se her. Men med litt ny innsikt kan det være på tide med en ny omgang, syns jeg.

Ordet ord kommer av gammelnorsk orð, som stammer fra urgermansk *wurða- og indoeuropeisk *urdho-, der * betyr at dette er rekonstruerte former, uten historisk belegg, og - betyr at det kan komme noe etterpå som vi ikke kjenner til. Begge betyr det samme som vårt ord ord, og de har etterkommere i mange andre indoeuropeiske språk, som engelsk word, latin verbum for å nevne et par eksempler. Lengre tilbake enn indoeuropeisk kommer vi ikke. Andre språkstammer har andre ord for begrepet ord. Betyr det at det er ganske nytt, kanskje ikke mer enn 10000 år gammelt?

Orda er språkets molekyler, den minste enheten av mening. De består av fonemer, som er språkets atomer og vanligvis ikke har mening i seg sjøl, de får det bare når de settes sammen til ord.

I noen språk er ord bare ord og ikke noe annet. Skal meninga med ordet modifiseres, må det stilles sammen med andre ord. For eksempel har kinesiske substantiv ikke tall og kinesiske verb ikke tider, men flertall kan uttrykkes ved å legge til ordet men og for eksempel nåtid kan uttrykkes med et adverb, zài. For eksempel kan vi si: tā men zài zuò zuòyè, som betyr «de gjør lekser», eller mer bokstavelig: «han flertall nå lekser».

Andre språk kan modifisere meninga ved å forandre ordet på forskjellige måter, for eksempel ved å legge til noe, slik som vi gjør for å uttrykke flertall: jente – jenter eller nåtid: bruke – bruker, eller for eksempel forandre en vokal i ordet: mann – menn, sova – søv. Slike meningsbærende endringer i form kalles morfemer og de kan bestå av ett fonem eller flere.

Hvor mye betydning som kan legges i slike modifiserende endringer varierer veldig fra språk til språk. Kinesisk har så å si ingenting. På norsk har vi en god del, men vi bruker også adverb, artikler, preposisjoner, hjelpeverb og andre ord som virker modifiserende på andre ord. Mange språk mangler en eller flere av disse kategoriene og uttrykker i stedet den modifiserte meninga med morfemer. Dermed kan ordet bestå av en stamme pluss en hel rad modifiserende morfemer. For eksempel betyr det galliske ordet arcisemoste «vi kan ha spurt». Her er både fortid, person og tall hos subjektet og konjunktiv lagt inn i det samme ordet i tillegg til den opprinnelige spørremeninga.

Noen språk drar dette veldig langt og kan si ei hel setning med ett eneste ord. For eksempel betyr Nimitztētlamaquiltīz i morsmålet til Emiliano Zapata, det mellomamerikanske indianerspråket nahuatl «Jeg skal få noen til å gi deg noe». De språka som heller lengst i denne leia deler kanskje ikke egentlig opp utsagnet i ord i det hele tatt. Ordet har ikke oppstått hos dem. Og kanskje befinner vi oss her på grunntilstanden for det moderne menneskelige språket.

På ett eller annet tidspunkt var det noen som fant på at det gikk an å dele et utsagn i ord som kunne flyttes rundt omkring på måfå. Eller nei, ikke helt på måfå, fordi rekkefølgen mellom orda har vanligvis stor betydning, det kalles syntaks. Så orda er ikke helt frie. Også i slike mer eller mindre ordløse språk som nahuatl har de enkelte morfemene hver sin fast bestemte plass. Syntaksen er en arv etter dette. Vi veit at ord eksisterte for så lenge som for 5000 år sida, fordi gamle egyptiske og kinesiske innskrifter er oppdelt i ord. Ordet er altså minst 5000 år gammalt. Men hvor gammalt er det? 10000 år? 20000 år? 50000 år? Det er ikke godt å si. Men det har antakelig vært et tidspunkt da alle språk har fungert slik som nahuatl.

Det karakteristiske ved menneskespråket er at det er symbolsk. De meningsbærende lydene det består av har ikke noen medfødt sammenheng med de begrepa lydene står for, derfor må det læres. Enkle dyreskrik er medfødt. Dyret trenger ikke å lære hva det skal si, og de som hører skriket trenger ikke å lære hva det betyr. Men det har til felles med et utsagn i menneskespråk at det har en indre struktur, for eksempel klangfarge og tone. Og det er denne indre strukturen som gjør det mulig å identifisere det og dermed tolke hva dyret mener for noe.

Slike medfødte enkle dyreskrik er likevel symbolske på et annet plan enn menneskespråket, for evolusjonen har en høy grad av frihet til å velge forskjellige skrik til forskjellige behov. Likevel er det ofte ikke særlig vanskelig også for ganske fjernt beslekta dyr å forstå hverandre, særlig når det gjelder de aller enkleste kommunikasjonene, som nødskrik for eksempel.

For ca. 10 millioner år sida begynte ei utvikling som førte fram til det menneskespråket vi har i dag. Savannelandskapet hadde begynt å spre seg i øst-Afrika og noen aper måtte hoppe ned fra trea de bodde i og klare seg på bakken. Denne utfordrende miljøkatastrofen hadde flere dramatiske følger. Det var ikke kort vei til nærmeste tre lenger, dermed måtte man ty til smartere triks for å slippe unna predatorer. Færre trær betydde også at det ikke var så enkelt å finne mat langer. Og etter hvert som de vente seg til å gå på to bein, fikk de hendene frie til å manipulere et stort antall forskjellige gjenstander. Alt dette kompliserte livet for dem og betydde at de fikk behov for å meddele mer komplekse budskap enn før. Samtidig oppsto det en mutasjon som effektiviserte nevronveksten i hjernen. Denne mutasjonen gjorde det sannsynligvis lettere å overleve i det mer kompliserte miljøet for dem som hadde den, derfor spredde den seg.

Mer komplekse budskap krever en mer kompleks indre struktur, og for 1,8 millioner år sida oppsto en ny art, Homo erectus, som var tilpassa denne mer komplekse kommunikasjonen ved at de kunne uttrykke et større register av lyder enn forfedrene. De eksisterte i over halvannen million år og i løpet av denne tida dobla de hjernevolumet. Mye tyder på at det var utviklinga av språkevnene som var hovedårsaken til denne hjerneveksten. Redskapskulturen var enkel og utvikla seg lite, så de hadde ikke fått den ustyrlige kreativiteten som karakteriserer det moderne mennesket. Men Homo erectus vandra ut av Afrika og oppsøkte mindre behagelige klimasoner der det også var årstider med variasjoner i matproduksjonen, noe som kompliserte tilværelsen ytterligere.

For å kunne forstå komplekse budskap trengs det analytiske evner, og det er nok et godt tips at mye av denne hjerneutviklinga til erectus gikk på det analytiske. Det er vanskelig for en som ikke kan nahuatl å oppfatte at utsagnet nimitztētlamaquiltīz har noen indre struktur. Man må kjenne språket og morfemene det består av for å se det. Men altså: ni = jeg, mitz = du, tē = noen, tla = noe, maqui = gi, ltī = kausativ (forårsake), z = framtid (skal). «Jeg skal få noen til å gi deg noe.» Dette er jo et nokså syntetisk eller sammensatt utsagn, sammenlikna med de fleste moderne språk, men sammenlikna med utgangspunktet for språkutviklinga til Homo erectus for 1,8 millioner år sida, er det nok temmelig nær den analytiske enden av skalaen.

En sjimpanseunge som er sulten, kan meddele det ved å si jo-jo, et skrik som uttrykker ubehag. At det er sult eller hva som helst annet som er årsaken til ubehaget kan den spesifisere nærmere ved tonefall, styrke og/eller antall gjentakelser av denne jo-stavelsen. Denne kommunikasjonen er antakelig helt instinktiv og medfødt og trenger ikke læres. Også hos mora er nok oppfattelsen av den helt medfødt, men hun trenger atskillige kognitive evner for å oppfatte og tolke den. Sjimpanser har også navn, som består av stavelsene ho-wa, med variasjoner i tone, styrke og antall gjentakelser av de to stavelsene. Her er vi mer på vei over i det symbolske domenet. Ingen er født med det navnet de identifiserer seg med, det er noe de finner på gjennom en sjølerkjennelsesprosess som vi ikke kjenner i detalj, men antakelig er mye av prosessen medfødt og instinktiv, om ikke hele. Endelig har sjimpanser et skrik som består av stavelsene a-wo-ho-wa, som de bruker når de kommer til et sted de vil slå seg ned på eller når de finner noe i skogen. Dette skriket kan de også variere i tonefall, styrke og antall gjentakelser av de enkelte stavelsene. Hvor mye de egentlig kan meddele på denne måten er uvisst og forskerne er uenige om det, men noen mener at de kan fortelle hva slags mat de finner og hvor den befinner seg på denne måten. Antakelig er også dette skriket medfødt, og det er tenkelig at de forskjellige informasjonsbærende variasjonsmåtene også kan være medfødte.

Sannsynligvis sto Homo erectus omtrent på dette stadiet da de begynte å utvikle på det språket vi har i dag. Som svar på ungens sultytringer kunne mora si noe slikt som wo-ho, som kunne tolkes som «jeg skal hjelpe deg» når det blei uttrykt med den rette tonen, styrken og det rette antallet gjentakelser av de enkelte stavelsene. Går vi noen hundre tusen år framover i tid, kan det hende at de hadde utvikla litt mer komplekse budskap. For eksempel kunne mora si ahawehehehawehehebebebebebehohohohohowowowowowohahababababababa, som kunne bety «jeg skal hente en melon til deg», men informasjonen som ligger i det er ikke annet enn et gjenkjennelig navn på melonen og et uttrykk for at ungen skal få hjelp samt kanskje at det er mora som skal hjelpe den. Dette kan gjerne også være et helt medfødt budskap som ikke trenger å læres, verken av senderen eller mottakeren. Når ungen hører at det begynner på aha, veit han at det handler om mat, når han hører we og he gjentatt flere ganger avvekslende med a, veit han at det handler om meloner, når han hører ho og wo gjentatt, veit han at han skal få hjelp og når han hører ba og be gjentatt flere ganger, veit han at det er mora som skal skaffe den hjelpa.

Så lar vi det gå noen hundre tusen år til mens de analytiske evnene utvikler seg videre. Strukturen til de forskjellige skrika blir mer systematisk og de deles i forskjellige ledd som har hver sin funksjon og hver sin bestemte plass. Nå kan det hende at ungen får et svar som lyder omtrent slik: huhuhuhumaumaujamaudedenurehohuruehohunananaurebabababarararara, der ba betyr jeg, de betyr du, ho, hu, ru og e betyr noen, hu betyr noe, mau og ja betyr gi, na, nau og re står for kausativ, altså forårsake, og ra betyr framtid. Altså «jeg skal få noen til å gi deg noe».

De voksende analytiske evnene til erectus var i ferd med å rive kommunikasjonen løs fra det medfødte og gjøre det til et moderne symbolsk språk. I det samme fikk de også ei evne til å se sammenhenger og system som er typisk menneskelig. Vi ser sammenhenger også der det ikke er noen, all overtru bygger på det. Men dette ga oss også muligheten til å analysere tilværelsen på en annen måte enn før. Vi kunne forstå noe vi ikke var født til å forstå ved å sammenlikne det med noe som likna og gi det et nytt navn ut fra det. Og vi kunne forestille oss handlinger vi ikke var født til å gjøre, rett og slett ved å utlede muligheten av dem og gi dem tilsvarende navn. Vi hadde fått fri vilje. Og en ustyrlig kreativitet.

Da Homo erectus ga fra seg stafettpinnen og overlot den til oss, var språket like komplekst som noe moderne språk, og kunne brukes til hva som helst, fra koseprat over kaffekoppen til beskrivelser av moderne kvanteteori. Det var bare terminologien som mangla.

Det siste utviklingstrinnet var å dele opp utsagna i individuelle ord. Antakelig er dette et reint kulturtrekk slik som de fleste andre språklige innovasjonene vi kjenner i kulturen vår. Ingen overlever bedre ved å bruke ord i stedet for helstøpte utsagn. Det er ikke noe som kan uttrykkes bedre og mer fleksibelt med ord enn med komplekse utsagn som i nahuatl. Kanskje er det bare et uttrykk for den allmenne trenden mot det analytiske. Og kanskje er løsrevne ord enklere å håndtere, men det er kanskje en subjektiv oppfatning fra en som er vant til å håndtere løse ord sjøl. Hvem veit?