Dagens ord, 16. mars 2012: nordmann

Dagens ord er nordmann. Det er sammensatt av nord og mann, ikke så mye å si om det. Det er betegnelsen på folk som bor i Norge, eller som er norske  statsborgere, eller som har norske foreldre, forfedre, som er glad i det norske fotballandslaget, Roald Amundsen, Fridtjof Nansen, Gro Harlem Brundtland, fredsprisen, nordsjøolja og alt annet som er spesielt for Norge. Islendingene kaller oss forresten østmenn, det kan være noe å tenke på.

Det er noe magisk ved det å være nordmann. Det er i det hele tatt noe magisk ved det å ha en identitet. Det ligger djupt forankra i flokkdyrinstinktene våre, derfor blir det magisk, irrasjonelt. Alt trenger ikke å være logisk og rasjonelt i tilværelsen. Men jeg lurer på om vi egentlig trenger denne nasjonaliteten så veldig, eller andre gruppeidentiteter som religion, fotballklubber m.m. 

Svært mange deltakere i debatten om folk av andre gruppeidentiteter, blant annet de av dem som bosetter seg i Norge, går inn i den med nokså stereotype fordommer om grupper som pakistanere, muslimer og så videre. Det å ha fordommer mot andre grupper hører med til mekanismen ved det å ha en gruppeidentitet, slik har det vært siden før steinalderen. Siden fordommene dine hører med til din egen gruppeidentitet, blir det et stort og vanskelig skritt å kvitte seg med dem, og det skjer svært sjelden at de som går inn i en slik diskusjon kommer ut av den med færre fordommer enn før. 

Men hva skal vi gjøre egentlig? Kan vi etnisk rense landet eller hjemstedet vårt eller verdensdelen vår slik at det bare blir én gruppe igjen? (Og hvor lang tid tar det da før vi deler oss i grupper igjen?) Eller skal vi knytte oss sammen i stedet for å sperre oss inne i disse gruppene våre? 

Forslag til eksperiment: Si noe pent til en muslim i dag. Omfavn en United-supporter. Hør etter om du kan finne noe du liker i en musikksjanger du hittil ikke har hatt sansen for. Skryt av landet eller språket til en utlending. Lur på hva du ville gjort hvis du hadde vært tilhenger av et annet parti enn det du er. Synes du det høres dustete ut? Men hva har du å tape på det?

Det at vi på død og liv skal ha så mye konflikt i det moderne samfunnet er egentlig også bare lureri fra instinktene våre, som vil ha oss til å strides mer når folketettheten øker. Vi trenger instinktenes magi i hverdagen, men vi trenger også litt fornuft å styre dem med.

Dagens ord, 2. januar 2012: ekskremist

Et annet ord jeg vil anbefale er ekskremist, med avledninga ekskremisme, som et uttrykk for en spesielt bedriten og stinkende, for ikke å si brun, ekstremisme. På norsk har ordet vært mye brukt som skrivefeil for ekstremist/ekstremisme, men ikke bevisst som sådant så vidt jeg kan se ved hjelp av Google. Men på dansk finnes det et par treff, ett med ekskremist av Villy Dalsgaard på dette diskusjonsforumet, og ett med ekskremisme her, der Ellen Leinwand så treffende bemerker at «Ekskremisme er noget lort».

På engelsk er excremist/excremism også mest brukt som skrivefeil for extremist/extrermism. Men her det atskillig flere treff på bevisst bruk av ordet, ofte sammen med en hel rad andre skjellsord. Pussig nok er det også et tidligere norsk metal-band som har gått under navnet Excremist. Et par av medlemma (Petter Haavik og Tore Gjedrem) starta siden opp Beyond Dawn.

Forslag til bruk: «Det der var et ekskremt utsagn!» «Mente du ekstremt?» «Nei, EKSKREMT!!!!»
«Mu... Kr.... er en j.... ekskremist!» «Det S... og N.. står for er reinspikka ekskremisme!»

Livet

Dette innlegget er også et svar på et innlegg fra en annen blogg, men kan stå for seg sjøl.

Mitt utgangspunkt er at livet er det viktigste av alt, dermed er jeg vel en slags biist eller hva man kan kalle det.

Jeg synes biologiene har en tendens til å definere livet for snevert. Det kan tenkes liv uten arvestoff, evolusjon, formering, individualitet, til og med uten respons på ytre stimuli. Men det må i det minste være en prosess som er i stand til å opprettholde seg sjøl. Det vil si at jeg i utgangspunktet ikke vil utelukke ikke-biologiske sjøloppholdende prosesser fra livsbetegnelsen, for eksempel maskiner eller stjerner og andre ting med ei aktiv evne til å motstå ødeleggelse. De aller enkleste biologiske organismene er heller ikke stort annet enn små maskiner.

Det at vi har utvikla evnen til å oppfatte ytre stimuli er noe som gjør det litt mer gøy å leve enn det ville vært ellers, for ikke å snakke om å reagere på dem. Alle biologiske organismer har dette, fordi de ville ikke fungert uten. Vi må nok derfor sette det som betingelse for at vi skal kalle et en biologisk organisme, det som vi vanligvis kaller liv. Det henger sammen med den første definisjonen fordi organismene trenger ting fra det ytre for å kunne opprettholde livet.

Åndsevner finnes også hos mange organismer, kanskje alle. Iallfall er de åpenbare hos oss sjøl og dem som er nærmest beslekta med oss. Antakelig trengs det et nervesystem for å ha det, men det er ikke sikkert. Bakterier og mange andre enkle organismer har ikke nervesystem, men de har arvestoff som gir dem en trang til å følge visse oppførselsmønstre, som å formere seg, søke næring, unngå farer og sånt. Hvordan opplever de det når denne trangen setter inn? Ikke slik som oss, langt i fra, men det spørs om ikke også de aller enkleste livsformene kan sies å ha et sjeleliv.

Den sterkeste, eller vanligvis sterkeste trangen, er å opprettholde livet, dette er prioritet nr. 1 for alle livsformer. Det er ikke alltid de ser individuelt på det, og det forekommer at individet ofrer seg eller ofres for at arten eller ætta skal overleve, det ser vi jo til og med hos mennesker. Derfor blir det ganske meningsløst å spørre om livet er en dom eller en gave, siden alle livsformer åpenbart regner det som en gave. Riktignok vil individer som plages mye av alderdom, smerter, sjukdom eller liknende ofte komme til en annen konklusjon, det ser vi også hos mennesker, og disse individene vil gjerne søke døden hvis de ikke har noe annet enn sitt eget liv å leve for.

Er det så noen mening i alt dette? Ja, det går jo utvetydig fram. Meninga med livet er å opprettholde og bevare livet. Ingen andre kloder vi kjenner til har liv, for alt vi veit er det kanskje en helt unik gave for kloden vår. Derfor må den første prioriteten vår være å ta vare på det og på det miljøet som denne uendelig(?) gavmilde planeten vår har skjemt oss bort med. Det er svaret mitt.

Frigjeringa frå tradisjonane.

Tida rundt det 5. hundråret før tidsrekninga vår var prega av utstrakt frigjering frå tradisjonane over heile kloden. Taoismen i Kina og Buddhismen i India er frå denne tida. Druidismen er sikkert eit utslag av det same. I Hellas fekk vi derimot ein hel rad individuelle tenkarar, som la sjølve grunnlaget for den vestlege sivilisasjonen. Det 5. hundråret var prega av to krigar som etablerte Athen som ei stormakt og eit kultursentrum utan like til då, og ein tredje, som meir eller mindre la det heile i grus. Tradisjonane overtok att og i hundreår etter hundreår levde vi på minna og tradisjonane utan å skape noko eigentleg nytt.

Men så byrja det å gjære att, og i det 20. hundråret kasta vi tradisjonane av oss og utretta store ting. Blant anna utkjempa vi to store krigar som etablerte vesten som ei stormakt og eit kultursentrum utan like til då. Men er tradisjonane på veg til å overta att, og vil det i så fall gå to og eit halvt tusenår til før vi får eit nytt kreativt hundreår att?

Litt mer om natur, kultur, moral og språk.

Siden vi (ved hjelp av språket, som ga oss fri vilje - mer om det her) fikk en kultur som utvikla seg uavhengig av samvittigheten, har vi trengt moral. Behovet for moral er nok utgangspunktet for utviklinga av religionsfenomenet.

Uten kultur trengs det ikke noen moral. Men mennesket er så ekstremt kreativt at det ganske raskt ville utvikla en kultur hvis det blei satt ut et sted hvor det ikke var noen ytre kulturelle påvirkninger. To mennesker som blei isolert fra alle andre ved fødselen ville helt sikkert utvikla sitt eget språk. Kanskje ville til og med ett isolert menneske også utvikle et språk.

Naturmennesker er en myte. Men mennesker som lever som jeger- og samlernomader ligger nærmere den levemåten som samvittigheten vår er utvikla til, så de trenger mindre moral og/eller religion. Mennesker som lever i slike samfunn som vårt trenger mye moral og/eller religion. Men det går an å utvikle også dette samfunnet for å tilpasse det bedre til samvittigheten vår, uten dermed å gå tilbake til steinalderen.

Noen interessante spørsmål

Kopierer et innlegg jeg skreiv i dag på en annen blogg fordi jeg trur det kan ha allmenn interesse:


Noen artige spørsmål som jeg har lyst til å diskutere litt:

1) Hvor har mennesket sin moral fra?

Moral er lært. Ofte fra religion, ikke sjelden fra andre etiske system.

2) Hvor har mennesket sin frie vilje fra?

Fra språket. Andre levende vesen har også mulighet til å gjøre frie valg, men de har ikke samme evne til å snakke seg vekk fra instinktenes påbud som vi har.

3) Hvor har mennesket sin samvittighet fra? (Og jeg godkjenner ikke det der om at det har utviklet seg mht at det var attraktivt).

Noe av det innprentes i oss i den moralske opplæringa vi får i oppveksten. Men noe er også medfødte instinkter. Andre dyr har også slik samvittighet. F.eks. angriper ikke en frisk hund en annen hund som legger seg på ryggen med halsen blotta som tegn på at den gir seg i kampen.

4) Hvorfor har mennesker så få instinker?

Mennesker har mange instinkter. Vi kaller det bare samvittighet. Det som skiller oss fra de andre dyra er som sagt at vi har større evne til å undertrykke samvittigheten vår på grunn av språket.

5) Hvor kommer menneskets språk fra?

Prinsippet med ordet er at det gir oss frihet til å definere det som hva som helst. Ordet er et symbol som er løsrevent fra tingen det representerer. Også andre dyr har mer eller mindre evner til symbolsk kommunikasjon. Ingen har tolka hvalenes sang eller blekksprutenes fargemønster, men sjimpansenes språk er studert ganske nøye. De har noen rop som uttrykker følelser og ikke er løsrevne fra det de betyr. Noen slike rop henger også igjen hos oss mennesker. Men så har de rop som beskriver mat som de finner og hvor den befinner seg, og dessuten setter de navn på hverandre. Vi kan gjette at de er på vei til å utvikle et symbolsk språk slik vi gjorde en gang i tida. Et annet symbolsk dyrespråk som er studert nøye er bienes dans.

6) Hvor kommer menneskets kreativitet fra?

Mennesket er virkelig ekstremt kreativt. Her må vi også trekke fram språket. Språket oppsto antakeligvis hos Homo erectus, som fordobla hjernestørrelsen i løpet av den tida de eksisterte på Jorda. Språkevnene våre er så komplekse at det er vanskelig for de fleste å fatte hvordan de henger sammen. Likevel er de fleste av oss i besittelse av dem. Jeg vil nok si at det er umulig å utvikle disse komplekse evnene og like vanskelig for hvert individ å lære seg å beherske dem under oppveksten, uten å samtidig utvikle en ekstrem grad av kreativitet.

7) Hvor kommer menneskets humor fra?

Omtrent fra samme sted som andre dyrs humor. Mange dyr, spesielt flokkdyr, har velutvikla humor. Det er en sosial funksjon. Tenk deg en humørløs flokk. Det ville ikke fungert i det hele tatt.

8) Hvordan har det hendt at èn apeart utviklet seg så enormt masse fra de andre til å bli noe så vanvittig forskjellig?

Jeg antar at du har gjetta svaret på det spørsmålet nå, men sier det for sikkerhets skyld (siden du trur på Knut Hovind og greier): på grunn av språket.

Spørsmåla er stilt av bloggeieren.

Kva er kunst?

Kunstomgrepet finst som så mange omgrep på fleire plan. På eitt plan er alle prestasjonar kunst, og ikkje berre det vi lager med hendene. Sang er kunst, akrobatikk er kunst. Det tyder òg at det ikkje berre er menneske som kan vera kunstnarar. Grensa mellom natur og kunst flyt ut.

På eit andre plan er kunst ein prestasjon som kan beundrast eller verdsetjast av fleire. Det vil seie at det ikkje er nok å teikne strekar på eit papir slik som alle barn kan gjera eller balansere på eit gelender slik alle katter kan gjera. Eller nesten alle. Ein viss oppøvd ferdigheit må vera eit krav, og kanskje óg talent. Det vil vel fortsatt seie at man ikkje kan utelukke at nokre dyr kan vera kunstnarar. Ein kunstnar er etter dette eit individ som har som ein større eller mindre del av sitt virke å prestere ting som vekker beundring eller verdsetjast av andre.

På eit tredje plan skil ein mellom åndelege og fysiske prestasjonar. Det vil seie at Picassos Guernica er kunst, mens Oscar Mathisens 2.17,4 ikkje er det. No kan òg fysiske prestasjonar vera åndeleg berikande på ein eller fleire måter, og nokon vil kanskje seie at det er større kunst å gå fint på skeiser enn å kverne ut serieromanar.

På eit fjerde plan, som er etter måten nytt, krevst det originalitet for at det kan kallast kunst. Grensene mellom det originale og det uoriginale og mellom det fysiske og åndelege kan godt krysse kvarandre. Samtidig går det an å vera original utan at det kan beundrast eller verdsetjast av fleire. Men er det då kunst? Er kunsten absolutt eller relativ?

På eit femte og enda nyare plan, skil ein mellom direkte og indirekte kommunikasjon. Det er ikkje kunstnerisk å seie noko rett fram, kunsten er å lure noko inn bakvegen. Når tilskodarane føler at dei har fått formidla noko utan å riktig kunne setja fingeren på kva, har kunstnaren lykkast og kan gni seg nøgd i hendene.