Livet

Dette innlegget er også et svar på et innlegg fra en annen blogg, men kan stå for seg sjøl.

Mitt utgangspunkt er at livet er det viktigste av alt, dermed er jeg vel en slags biist eller hva man kan kalle det.

Jeg synes biologiene har en tendens til å definere livet for snevert. Det kan tenkes liv uten arvestoff, evolusjon, formering, individualitet, til og med uten respons på ytre stimuli. Men det må i det minste være en prosess som er i stand til å opprettholde seg sjøl. Det vil si at jeg i utgangspunktet ikke vil utelukke ikke-biologiske sjøloppholdende prosesser fra livsbetegnelsen, for eksempel maskiner eller stjerner og andre ting med ei aktiv evne til å motstå ødeleggelse. De aller enkleste biologiske organismene er heller ikke stort annet enn små maskiner.

Det at vi har utvikla evnen til å oppfatte ytre stimuli er noe som gjør det litt mer gøy å leve enn det ville vært ellers, for ikke å snakke om å reagere på dem. Alle biologiske organismer har dette, fordi de ville ikke fungert uten. Vi må nok derfor sette det som betingelse for at vi skal kalle et en biologisk organisme, det som vi vanligvis kaller liv. Det henger sammen med den første definisjonen fordi organismene trenger ting fra det ytre for å kunne opprettholde livet.

Åndsevner finnes også hos mange organismer, kanskje alle. Iallfall er de åpenbare hos oss sjøl og dem som er nærmest beslekta med oss. Antakelig trengs det et nervesystem for å ha det, men det er ikke sikkert. Bakterier og mange andre enkle organismer har ikke nervesystem, men de har arvestoff som gir dem en trang til å følge visse oppførselsmønstre, som å formere seg, søke næring, unngå farer og sånt. Hvordan opplever de det når denne trangen setter inn? Ikke slik som oss, langt i fra, men det spørs om ikke også de aller enkleste livsformene kan sies å ha et sjeleliv.

Den sterkeste, eller vanligvis sterkeste trangen, er å opprettholde livet, dette er prioritet nr. 1 for alle livsformer. Det er ikke alltid de ser individuelt på det, og det forekommer at individet ofrer seg eller ofres for at arten eller ætta skal overleve, det ser vi jo til og med hos mennesker. Derfor blir det ganske meningsløst å spørre om livet er en dom eller en gave, siden alle livsformer åpenbart regner det som en gave. Riktignok vil individer som plages mye av alderdom, smerter, sjukdom eller liknende ofte komme til en annen konklusjon, det ser vi også hos mennesker, og disse individene vil gjerne søke døden hvis de ikke har noe annet enn sitt eget liv å leve for.

Er det så noen mening i alt dette? Ja, det går jo utvetydig fram. Meninga med livet er å opprettholde og bevare livet. Ingen andre kloder vi kjenner til har liv, for alt vi veit er det kanskje en helt unik gave for kloden vår. Derfor må den første prioriteten vår være å ta vare på det og på det miljøet som denne uendelig(?) gavmilde planeten vår har skjemt oss bort med. Det er svaret mitt.