Bad, gav, drog og stod.

Stumme konsonanter er et kjent fenomen i norsk. Det innebærer at skriftspråket inneholder symboler for lyder som ikke finnes i talespråket. Setningen «Det er tørt på torget» vil de fleste uttale med bare 3 t-er, for eksempel (og bare en av dem er en rein dental t). Hvorfor trenger vi de to stumme t-ene? Vel, det er allerede et ord «de». Det uttales som «di», men skrives altså slik at det kan forveksles med det påpekende pronomenet. Den andre t-en kan derimot tas bort uten noen slik fare for forveksling, når vi ser bort fra en stort sett utgått dativform. Likevel beholder vi den, mest fordi vi ikke har tradisjon for å klare oss uten.

Disse stumme konsonantene gjør det tyngre å lære språket, både for innfødte som skal lære å skrive det og utlendinger som skal lære å snakke det ved hjelp av skrevne lærebøker. Og for å komplisere problemet ytterligere er det noen som foretrekker å legge til ekstra konsonanter som ikke er en del av ordet, men som er tatt med for å vise til en sammenheng med andre ord som de er beslekta med, for eksempel gav <> gave, eller nynorskens sjølv <> sjølve. Her har det imidlertid heldigvis oppstått en alternativ tradisjon med å skrive dem uten disse ekstra konsonantene, altså ba, ga, dro og sto, samt sjøl. Altså har vi valget. Har vi ikke nok stumme konsonanter allerede? I søpla med bad, gav, drog og stod.