Alt er bare ord

Dagens ord, 2. januar 2012

2012-01-02T07:32:00.002+01:00

Et annet ord jeg vil anbefale er ekskremist, med avledninga ekskremisme, som et uttrykk for en spesielt bedriten og stinkende, for ikke å si brun, ekstremisme. På norsk har ordet vært mye brukt som skrivefeil for ekstremist/ekstremisme, men ikke bevisst som sådant så vidt jeg kan se ved hjelp av Google. Men på dansk finnes det et par treff, ett med ekskremist av Villy Dalsgaard på dette diskusjonsforumet, og ett med ekskremisme her, der Ellen Leinwand så treffende bemerker at «Ekskremisme er noget lort».

På engelsk er excremist/excremism også mest brukt som skrivefeil for extremist/extrermism. Men her det atskillig flere treff på bevisst bruk av ordet, ofte sammen med en hel rad andre skjellsord. Pussig nok er det også et tidligere norsk metal-band som har gått under navnet Excremist. Et par av medlemma (Petter Haavik og Tore Gjedrem) starta siden opp Beyond Dawn.

Forslag til bruk: «Det der var et ekskremt utsagn!» «Mente du ekstremt?» «Nei, EKSKREMT!!!!»
«Mu... Kr.... er en j.... ekskremist!» «Det S... og N.. står for er reinspikka ekskremisme!»

Livet

2011-12-09T02:56:00.001+01:00

Dette innlegget er også et svar på et innlegg fra en annen blogg, men kan stå for seg sjøl.

Mitt utgangspunkt er at livet er det viktigste av alt, dermed er jeg vel en slags biist eller hva man kan kalle det.

Jeg synes biologiene har en tendens til å definere livet for snevert. Det kan tenkes liv uten arvestoff, evolusjon, formering, individualitet, til og med uten respons på ytre stimuli. Men det må i det minste være en prosess som er i stand til å opprettholde seg sjøl. Det vil si at jeg i utgangspunktet ikke vil utelukke ikke-biologiske sjøloppholdende prosesser fra livsbetegnelsen, for eksempel maskiner eller stjerner og andre ting med ei aktiv evne til å motstå ødeleggelse. De aller enkleste biologiske organismene er heller ikke stort annet enn små maskiner.

Det at vi har utvikla evnen til å oppfatte ytre stimuli er noe som gjør det litt mer gøy å leve enn det ville vært ellers, for ikke å snakke om å reagere på dem. Alle biologiske organismer har dette, fordi de ville ikke fungert uten. Vi må nok derfor sette det som betingelse for at vi skal kalle et en biologisk organisme, det som vi vanligvis kaller liv. Det henger sammen med den første definisjonen fordi organismene trenger ting fra det ytre for å kunne opprettholde livet.

Åndsevner finnes også hos mange organismer, kanskje alle. Iallfall er de åpenbare hos oss sjøl og dem som er nærmest beslekta med oss. Antakelig trengs det et nervesystem for å ha det, men det er ikke sikkert. Bakterier og mange andre enkle organismer har ikke nervesystem, men de har arvestoff som gir dem en trang til å følge visse oppførselsmønstre, som å formere seg, søke næring, unngå farer og sånt. Hvordan opplever de det når denne trangen setter inn? Ikke slik som oss, langt i fra, men det spørs om ikke også de aller enkleste livsformene kan sies å ha et sjeleliv.

Den sterkeste, eller vanligvis sterkeste trangen, er å opprettholde livet, dette er prioritet nr. 1 for alle livsformer. Det er ikke alltid de ser individuelt på det, og det forekommer at individet ofrer seg eller ofres for at arten eller ætta skal overleve, det ser vi jo til og med hos mennesker. Derfor blir det ganske meningsløst å spørre om livet er en dom eller en gave, siden alle livsformer åpenbart regner det som en gave. Riktignok vil individer som plages mye av alderdom, smerter, sjukdom eller liknende ofte komme til en annen konklusjon, det ser vi også hos mennesker, og disse individene vil gjerne søke døden hvis de ikke har noe annet enn sitt eget liv å leve for.

Er det så noen mening i alt dette? Ja, det går jo utvetydig fram. Meninga med livet er å opprettholde og bevare livet. Ingen andre kloder vi kjenner til har liv, for alt vi veit er det kanskje en helt unik gave for kloden vår. Derfor må den første prioriteten vår være å ta vare på det og på det miljøet som denne uendelig(?) gavmilde planeten vår har skjemt oss bort med. Det er svaret mitt.

Frigjeringa frå tradisjonane.

2011-12-09T00:26:00.001+01:00

Tida rundt det 5. hundråret før tidsrekninga vår var prega av utstrakt frigjering frå tradisjonane over heile kloden. Taoismen i Kina og Buddhismen i India er frå denne tida. Druidismen er sikkert eit utslag av det same. I Hellas fekk vi derimot ein hel rad individuelle tenkarar, som la sjølve grunnlaget for den vestlege sivilisasjonen. Det 5. hundråret var prega av to krigar som etablerte Athen som ei stormakt og eit kultursentrum utan like til då, og ein tredje, som meir eller mindre la det heile i grus. Tradisjonane overtok att og i hundreår etter hundreår levde vi på minna og tradisjonane utan å skape noko eigentleg nytt.

Men så byrja det å gjære att, og i det 20. hundråret kasta vi tradisjonane av oss og utretta store ting. Blant anna utkjempa vi to store krigar som etablerte vesten som ei stormakt og eit kultursentrum utan like til då. Men er tradisjonane på veg til å overta att, og vil det i så fall gå to og eit halvt tusenår til før vi får eit nytt kreativt hundreår att?

Litt mer om natur, kultur, moral og språk.

2011-10-21T22:20:00.000+02:00

Siden vi (ved hjelp av språket, som ga oss fri vilje - mer om det her) fikk en kultur som utvikla seg uavhengig av samvittigheten, har vi trengt moral. Behovet for moral er nok utgangspunktet for utviklinga av religionsfenomenet.

Uten kultur trengs det ikke noen moral. Men mennesket er så ekstremt kreativt at det ganske raskt ville utvikla en kultur hvis det blei satt ut et sted hvor det ikke var noen ytre kulturelle påvirkninger. To mennesker som blei isolert fra alle andre ved fødselen ville helt sikkert utvikla sitt eget språk. Kanskje ville til og med ett isolert menneske også utvikle et språk.

Naturmennesker er en myte. Men mennesker som lever som jeger- og samlernomader ligger nærmere den levemåten som samvittigheten vår er utvikla til, så de trenger mindre moral og/eller religion. Mennesker som lever i slike samfunn som vårt trenger mye moral og/eller religion. Men det går an å utvikle også dette samfunnet for å tilpasse det bedre til samvittigheten vår, uten dermed å gå tilbake til steinalderen.

Noen interessante spørsmål

2011-10-19T19:24:00.001+02:00

Kopierer et innlegg jeg skreiv i dag på en annen blogg fordi jeg trur det kan ha allmenn interesse:

Noen artige spørsmål som jeg har lyst til å diskutere litt:

1) Hvor har mennesket sin moral fra?

Moral er lært. Ofte fra religion, ikke sjelden fra andre etiske system.

2) Hvor har mennesket sin frie vilje fra?

Fra språket. Andre levende vesen har også mulighet til å gjøre frie valg, men de har ikke samme evne til å snakke seg vekk fra instinktenes påbud som vi har.

3) Hvor har mennesket sin samvittighet fra? (Og jeg godkjenner ikke det der om at det har utviklet seg mht at det var attraktivt).

Noe av det innprentes i oss i den moralske opplæringa vi får i oppveksten. Men noe er også medfødte instinkter. Andre dyr har også slik samvittighet. F.eks. angriper ikke en frisk hund en annen hund som legger seg på ryggen med halsen blotta som tegn på at den gir seg i kampen.

4) Hvorfor har mennesker så få instinker?

Mennesker har mange instinkter. Vi kaller det bare samvittighet. Det som skiller oss fra de andre dyra er som sagt at vi har større evne til å undertrykke samvittigheten vår på grunn av språket.

5) Hvor kommer menneskets språk fra?

Prinsippet med ordet er at det gir oss frihet til å definere det som hva som helst. Ordet er et symbol som er løsrevent fra tingen det representerer. Også andre dyr har mer eller mindre evner til symbolsk kommunikasjon. Ingen har tolka hvalenes sang eller blekksprutenes fargemønster, men sjimpansenes språk er studert ganske nøye. De har noen rop som uttrykker følelser og ikke er løsrevne fra det de betyr. Noen slike rop henger også igjen hos oss mennesker. Men så har de rop som beskriver mat som de finner og hvor den befinner seg, og dessuten setter de navn på hverandre. Vi kan gjette at de er på vei til å utvikle et symbolsk språk slik vi gjorde en gang i tida. Et annet symbolsk dyrespråk som er studert nøye er bienes dans.

6) Hvor kommer menneskets kreativitet fra?

Mennesket er virkelig ekstremt kreativt. Her må vi også trekke fram språket. Språket oppsto antakeligvis hos Homo erectus, som fordobla hjernestørrelsen i løpet av den tida de eksisterte på Jorda. Språkevnene våre er så komplekse at det er vanskelig for de fleste å fatte hvordan de henger sammen. Likevel er de fleste av oss i besittelse av dem. Jeg vil nok si at det er umulig å utvikle disse komplekse evnene og like vanskelig for hvert individ å lære seg å beherske dem under oppveksten, uten å samtidig utvikle en ekstrem grad av kreativitet.

7) Hvor kommer menneskets humor fra?

Omtrent fra samme sted som andre dyrs humor. Mange dyr, spesielt flokkdyr, har velutvikla humor. Det er en sosial funksjon. Tenk deg en humørløs flokk. Det ville ikke fungert i det hele tatt.

8) Hvordan har det hendt at èn apeart utviklet seg så enormt masse fra de andre til å bli noe så vanvittig forskjellig?

Jeg antar at du har gjetta svaret på det spørsmålet nå, men sier det for sikkerhets skyld (siden du trur på Knut Hovind og greier): på grunn av språket.

Spørsmåla er stilt av bloggeieren.

Kva er kunst?

2011-10-06T14:34:00.000+02:00

Kunstomgrepet finst som så mange omgrep på fleire plan. På eitt plan er alle prestasjonar kunst, og ikkje berre det vi lager med hendene. Sang er kunst, akrobatikk er kunst. Det tyder òg at det ikkje berre er menneske som kan vera kunstnarar. Grensa mellom natur og kunst flyt ut.

På eit andre plan er kunst ein prestasjon som kan beundrast eller verdsetjast av fleire. Det vil seie at det ikkje er nok å teikne strekar på eit papir slik som alle barn kan gjera eller balansere på eit gelender slik alle katter kan gjera. Eller nesten alle. Ein viss oppøvd ferdigheit må vera eit krav, og kanskje óg talent. Det vil vel fortsatt seie at man ikkje kan utelukke at nokre dyr kan vera kunstnarar. Ein kunstnar er etter dette eit individ som har som ein større eller mindre del av sitt virke å prestere ting som vekker beundring eller verdsetjast av andre.

På eit tredje plan skil ein mellom åndelege og fysiske prestasjonar. Det vil seie at Picassos Guernica er kunst, mens Oscar Mathisens 2.17,4 ikkje er det. No kan òg fysiske prestasjonar vera åndeleg berikande på ein eller fleire måter, og nokon vil kanskje seie at det er større kunst å gå fint på skeiser enn å kverne ut serieromanar.

På eit fjerde plan, som er etter måten nytt, krevst det originalitet for at det kan kallast kunst. Grensene mellom det originale og det uoriginale og mellom det fysiske og åndelege kan godt krysse kvarandre. Samtidig går det an å vera original utan at det kan beundrast eller verdsetjast av fleire. Men er det då kunst? Er kunsten absolutt eller relativ?

På eit femte og enda nyare plan, skil ein mellom direkte og indirekte kommunikasjon. Det er ikkje kunstnerisk å seie noko rett fram, kunsten er å lure noko inn bakvegen. Når tilskodarane føler at dei har fått formidla noko utan å riktig kunne setja fingeren på kva, har kunstnaren lykkast og kan gni seg nøgd i hendene.

2011-10-05T21:26:00.000+02:00

Hei,
Eg har fått meg ein ny blogg: http://forhundrearsidaidag.blogspot.com/
Den kjem til å bli monaleg meir aktiv enn denne. Gå inn der om du vil ha ei tidsreise til 1911...

Dagens ord, 24. juni 2011

2011-06-24T19:28:00.000+02:00

Dagens ord er populismeoffer. Eit populismeoffer er ein person som har latt seg lure til å stemme på eller arbeide for eit populistisk parti. Dette ordet har eg ikkje funne noko belegg for på Google, så alt tyder på at eg har funne det på heilt sjølv! Ta det og bruk det om du vil.

Har ikkje blogga så mykje i det siste, men om veret vedvarer som no, kan det nok hende det blir meir.

Dagens ord, 15. mai 2011

2011-05-15T21:24:00.000+02:00

Dagens ord er manndommelighet eller manndommelegheit. Det er et ord som det falt meg inn å bruke om den slags mannestil som anbefales her: http://www.lenetonnessen.no/gutter-les-hva-som-er-turn-off/

Som vanlig viser det seg med litt googling at jeg ikke er den første til å bruke et slikt innfallsord, og det er iallfall ett treff på det: www.treningsforum.no/forum/index.php?topic=28436.0;wap2

Det er også noen få treff på manndommelig. Det ser ut til at ordet ganske enkelt brukes som en fornorska versjon av maskulin/maskulinitet. Det kan kanskje være greit, det. Jeg er helt for fornorsking. Men med så få forekomster er det ikke særlig hevd for det, og hvis du vil bruke det på en litt annen måte, står du fritt. Lykke til.

Har ikke skrivi så mye her i det siste, men håper å få litt mer fritid framover nå. Har også tenkt å begynne med litt mer allmenne betraktninger, som det kanskje er lettere å få interesse for enn dissa språkgreiene. Men skal ikke legge vekk språket, heller. Følg med hvis du gidder.

Dagens ord, 20. september 2010

2010-09-20T18:15:00.000+02:00

Dagens ord er trollhjemmel/trollheimel.

Dette ordet fant jeg tilfeldigvis ved Google-søk. Dessverre ser det ut som det bare er noe som kommer fram når man orddeler kontrollhjemmel/ kontrollheimel. Men jeg likte det så godt at jeg synes det bør ha en egen betydning.

Trollhjemmel/trollheimel er f.eks. noe du har når du går julebukk. Julebukker har tradisjonelt noe videre grenser når det gjelder oppførselen, spesielt hvis de ikke får noe godt. Det samme gjelder vel halloween i våre dager. Du har rett og slett rett til å oppføre deg som et troll.

Noen nettforum har liberale og greie moderatorer, hvis de har noen i det hele tatt. Andre steder er moderatorene strengere, særlig hvis debattantene kommer litt på avveie i forhold til forumets tema. De kan oppføre seg som troll, og sabotere diskusjonen, m.a.o. de har trollhjemmel/trollheimel.

Hvis du har andre forslag til hva trollhjemmel kan bety, setter jeg pris på om du foreslår det her.

Foranstilt eiendomspronomen.

2010-07-22T19:47:00.000+02:00

Vel, det er ikke meninga at dette skal være et irritasjonsforum. Det er bare det at jeg er litt lei av å se «Min Datamaskin» og «Mine Dokumenter» når jeg sveiver i gang Windows-kverna mi. For min del har jeg omdøpt dem til «Groovergrub V» (alle maskinene mine har hatt navnet Groovergrub) og «Dokumenter». Det kan gjerne du gjøre også, altså bytte navn på de to lokalitetene. Bare å klikke én gang i navnefeltet og skrive inn det nye. Ingen sak. Mitt forslag er: «Datamaskinen min» og «Dokumentene mine». Årsak: på norsk brukes foranstilt eiendomspronomen for å understreke, skape ettertrykk, slik jeg gjør aller først i den foregående setningen. Formene med etterstilt eiendomspronomen høres mer naturlig og flytende ut, ikke sant?

Grunnen til at det har blitt slik i Windows er nok hovedsakelig at oversetteren har slurva. På engelsk heter det jo «My computer» og «My documents». Da er det jo kjapt og greit å bare oversette ord for ord, ikke sant? Men altså feil, fordi den nøytrale formuleringa på norsk er med etterstilt pronomen. Det er også mulig at oversetteren kan ha latt seg påvirke av reklamespråket, der det florerer med foranstilte eiendomspronomen, mye på grunn av dårlig oversetting fra engelsk, tysk, fransk, svensk, dansk eller andre nære eller fjerne språk som bruker slike foranstilte pronomen.

Dessuten er reklamebransjen tett besatt med folk fra slike samfunnslag som ennå holder dansk høyt i hevd, nesten 200 år etter dansketida. Med dansk blir det liksom mer høytidelig og fint, derfor får vi slike ting som «Ditt Apotek», «Ditt Distrikt», «Ditt Kontor AS», «Min nettside», «Mine blogger» etc.

Der er jeg uenig. Jeg synes det er norsk som er fint. Dette reklamespråket blir oftest nokså oppstylta og uskjønt, og jeg benytter de anledningene jeg har til å reservere meg mot det. Du reagerer kanskje ikke så veldig akkurat på det der med «Din datamaskin» og sånt, du er jo så vant med å se det. Men prøv å ta det i munn. Du ville ikke sagt det slik i en vanlig, nøytral setning, ville du vel?

Det at vi på norsk kan stille eiendomspronomenet foran for å understreke er et effektivt og bra virkemiddel som vi mister hvis vi misbruker det. Ta derfor vare på det etterstilte eiendomspronomet vårt, snakk og skriv norsk naturlig og flytende og kast det oppstylta reklamespråket i søppelkassa.

Nynorsken, bør han innskrenkast eller utvidast?

2010-07-16T15:32:00.000+02:00

Nynorsk var eigentleg meint som eit skriftspråk for heile folket. Men nynorskens far Aasen konsentrerte seg om språket i nordvest sidan han meinte det var mindre besudla av utanlandsk påverknad. (For ikkje å nemne at han var frå landsdelen sjøl.) Dermed blir språket framandt for dei mange som ikkje har palatalisering, som brukar andre pronomen, som har kort vokal i ord som koma og vera m.m.

Inntil 1940-talet hadde nynorsk likevel stor framgang og nærma seg 50 % av skulekrinsane på det meste, ettersom riksmålet var endå meir framandt for dei fleste. Men fienden heldt seg ikkje i ro. Bokmålet blei vedtatt i 1929 og for å redde situasjonen, vedtok dei ei reform i 1938 der dialektformer fekk innpass òg i bokmålet. Med dette blei bokmålet liggande nærare talemålet enn nynorsken for mange, og utviklinga snudde.

I dag er nynorsken for det meste innskrenka til dei områda der han ligg nære talemålet. Og dei som har språkmakt i landet streber etter å innskrenke han endå meir. I 2002 blei ein rad aust-, nord- og midtnorske former fjerna med grunngjevnad at dei var lite i bruk, og i dag pågår eit liknande arbeid. Kva hensikt kan det vera med dette anna enn å gjerde inn nynorsken i kjerneområdet sitt? Med stadig færre brukarar kan det så bli på tale å avskaffe sidemålet og senke nynorskprosenten i media. Og kor lengje kan vi leva med eit eige skriftspråk for nokre få bygder på vestlandet?

Kunne det ikkje i staden vera ein idé å utvide nynorsken? Bokmålet er i dag på veg i konservativ retning, etter fleire tiår med hardt press frå ei overklasse som drøymer seg attende til den gode dansketida. I 1981 avskaffa dei fleire av reformene frå 1938, og i 2005 kom ein ny runde der m.a. den kløyvde infinitiven, som brukast i aust- og midt-Noreg, men ikkje på vestlandet, måtte gi tapt. Altså fjerner bokmålet seg frå talemålet att, så kvifor ikkje nytte høvet til å gå på offensiven? Mi tilråing: Ikkje ta ut perfektum på -i, presens på -er, adjektiv på -lig og ord som møbla, skoa, hennes, annen — og vurder å ta inn, som klammeformer, jeg, ikke, hva og hel, til dømes. Då kan vi kanskje få eitt norsk skriftspråk for heile landet ein gang.

Bad, gav, drog og stod.

2010-07-06T00:26:00.000+02:00

Stumme konsonanter er et kjent fenomen i norsk. Det innebærer at skriftspråket inneholder symboler for lyder som ikke finnes i talespråket. Setningen «Det er tørt på torget» vil de fleste uttale med bare 3 t-er, for eksempel (og bare en av dem er en rein dental t). Hvorfor trenger vi de to stumme t-ene? Vel, det er allerede et ord «de». Det uttales som «di», men skrives altså slik at det kan forveksles med det påpekende pronomenet. Den andre t-en kan derimot tas bort uten noen slik fare for forveksling, når vi ser bort fra en stort sett utgått dativform. Likevel beholder vi den, mest fordi vi ikke har tradisjon for å klare oss uten.

Disse stumme konsonantene gjør det tyngre å lære språket, både for innfødte som skal lære å skrive det og utlendinger som skal lære å snakke det ved hjelp av skrevne lærebøker. Og for å komplisere problemet ytterligere er det noen som foretrekker å legge til ekstra konsonanter som ikke er en del av ordet, men som er tatt med for å vise til en sammenheng med andre ord som de er beslekta med, for eksempel gav <> gave, eller nynorskens sjølv <> sjølve. Her har det imidlertid heldigvis oppstått en alternativ tradisjon med å skrive dem uten disse ekstra konsonantene, altså ba, ga, dro og sto, samt sjøl. Altså har vi valget. Har vi ikke nok stumme konsonanter allerede? I søpla med bad, gav, drog og stod.

Dagens ord, 29. juni 2010

2010-06-29T16:04:00.000+02:00

Dagens ord er kverulade. Det er ikke et mye brukt ord. Ved nettsøk finner jeg bare et par reelle belegg, begge fra dette århundret, så det må være et ganske ferskt ord også. Det betegner, som man lett kan utlede, noe som en kverulant driver med, man er ute på en kverulade, men det er også brukt om å gi en uttalelse et preg av kverulering, «å smøre på litt kverulade». Jeg kom til å tenke på ordet da jeg var ute og kjøpte inn litt kalverullade i dag. Jeg synes det er et fint ord, og vil varmt anbefale å bruke det videre.

(Ett av disse belegga inneholder forresten ordet vrangsynthet, også et ypperlig ord som jeg anbefaler varmt.)

Kverulade er naturligvis danna til kverulant eller kverulere. Her er kverulant det mest opprinnelige, mens kverulere er nydanna til det. Ordet har sitt utspring i psykiatrien, der det har vært brukt om en type aggressivt forfølgelsesvanvidd.

Kverulant er danna til det latinske adjektivet querulus, som betyr klagende, jamrende, som har det med å klage, og kan avledes fra verbet queror, jeg klager, jamrer. Det stammer fra en indoeuropeisk grunnform som kan rekonstrueres til *k´wes- eller *k´us-, (der k´ står for en såkalt palatal k, en mellomting mellom t og k) som betyr stønne, pruste, sukke, og som vi også har i vårt hvese (muligens også beslekta med verba vase og våse) og i sanskrit श्वसिति (sjvasiti), ånder, pruster, blåser, stønner, samt i gresk κυστις (kystis), blære, pung, som vi også har som lånordet cyste.

Ifølge http://starling.rinet.ru/ han *k´wes- føres tilbake til en grunnform i istidsspråket eurasisk på *ḳUsV, med betydning utånde, der U står for en ukjent rund vokal og V for en ukjent vokal. Denne finner vi igjen i språkfamiliene altaisk (f.eks. tyrkisk, der kus- betyr «å spy», og kazakhisk, der qus- betyr det samme), uralsk (f.eks. samisk, der gâśte betyr «å nyse»), kartvelisk (f.eks. georgisk, der kus-un- står for «å stønne, sukke»), dravidisk (f.eks. tamilsk, der குசுகுசு [kucukucu] betyr «å hviske») og eskimo-aleutisk (f.eks. østkanadisk inupik, der qisiq betyr «spytt»).

Ordet kverulant har litt begrensa geografisk fordeling. Det skrives på samme måte på svensk som på norsk, mens danskene skriver det kværulant. Tyskerne skriver det mer slik som på latin: Querulant. Derimot mangler det helt både på engelsk og fransk, for eksempel. Engelsk har riktig nok lånt det opprinnelige adjektivet fra latin, og skriver det querulous. Italiensk har alle de opprinnelige latinske formene, men mangler noe som svarer til kverulant. Av de språka jeg har tatt bryet med å undersøke ser det ut til at ordet brukes med klart høyest frekvens på norsk, noe jeg regner for et tegn på den nasjonale karakteren vår.

Facebook.

2010-06-28T20:42:00.000+02:00

På Facebook har jeg ei gruppe der vi drøfter skille mellom abstrakte og konkrete substantiveringer av verb: http://www.facebook.com/group.php?gid=119174714771859

Facebookgrupper fungerer dårlig ettersom medlemmene ikke får varsel om aktivitet. Derfor lurer jeg på å overføre innholdet hit. Men jeg lar den få en sjanse til.

Gallisk

2010-06-26T12:10:00.001+02:00

Hei,

I dag vil jeg blogge på gallisk.

Sindiu nemos leitos essi. Vomendomos sonnu ad vixeron. Sinnoxtis Ghana vivixont vritto Toutas Oinatas Americias in vercomremmu bitous eri tragetobagru. Ghana broga oina Africi essi ian longacos. An devanon rodiont arganton ejobo sinnoxti.

Det betyr:

I dag er været grått. Vi håper på sol ut på ettermiddagen. I kveld skal Ghana spille mot USA i fotball-VM. Ghana er det eneste landet i Afrika som er med ennå. Måtte gudene gi dem hell i kveld.

Gallisk er et keltisk språk som blei brukt i Gallia, det som i dag er Frankrike inntil for ca. 1500 år siden. Språket i Britannia, Helvetia (Sveits), nord-Italia, Dalmatia og deler av Anatolia (Tyrkia) var også svært likt og kan regnes for å være det samme språket.

Dessverre er dette språket så dårlig bevart at det er umulig å skrive noe som gir noen mening ved hjelp av de restene som finnes. Derfor må vi rekonstruere det hvis vi skal gjøre noe brukbart med det. Det er gjort flere forsøk på å rekonstruere gallisk. Yahoo-gruppa Celticaconlang er et møtested for folk som driver med dette, og der er det også lagt ut omfattende materiale om labarion, et rekonstruert gallisk som etter min mening er det beste som finnes i dag. Det er labarion jeg har brukt ovenfor. Du finner gruppa på groups.yahoo.com/group/celticaconlang.

Lykke til!

Dagens ord, 20. juni 2010

2010-06-20T20:22:00.000+02:00

Dagens ord er «ord».

Ord er et hjemlig ord, et arveord. Det har en veldefinert betydning, men brukes også metaforisk, ikke minst i religiøs sammenheng. Dette skyldes kanskje helst evangelisten Johannes, som mente at alt hadde opphav i ord, at ordet var Gud og at det kom før alt annet som er. Når Gud taler, skaper han, det er vel noe man kan lede ut av dette.

Religiøse bruker ofte ordet ordet om sjølve religionen. Når man drar ut og misjonerer, snakker man om å bringe ordet ut til uopplyste folkeslag. Dette henger kanskje mye sammen med at den kristne religionen forbindes med et trykt bokverk som inneholder en masse ord, mens ordet oftest ikke har hatt slik fysisk form i de religionene man har prøvd å erstatte.

Folk flest har det også med å skape, og mye av denne skapinga gjøres med ord. Oftest brukes de nok til mer trivielle meddelelser eller meningslaust prat, men det er ikke tvil om at ord har kraft. Ordmobbing brukes til å etablere rangorden i kameratflokker og andre flokker, og kan være vel så effektiv som fysisk mobbing. Rykte og gjetord kan virke både ødeleggende og opphøyende. Et ord fra en mektig og/eller respektert person kan veie tungt, mens en mindre mektig eller respektert kan se orda sine flagre hjelpeløst bort med vinden.

Ordet ord brukes mye i sammensetninger og faste uttrykk med mer eller mindre overført (metaforisk) betydning, f.eks. holde ord, ta/komme til orde, gripe ordet, bevingede ord, ord for ord, ordrett, ordgrann, ordspill, ordspråk, ordkløyver, ordblind, ordelag, ordfattig, ordflom, ordfører, ordgyter, ordkvass, ordløs, ordrik, gjetord, nøkkelord, m.fl. Kommer du på flere?

Ordet skrives likt på alle de skandinaviske språka, men uttales forskjellig. På det norrøne fellesspråket vi hadde i Skandinavia for 1000 år sida, skriver vi det orð. Den siste bokstaven står for en stemt dental frikativ, altså en vislelyd vi lager med tunga mot tennene, som i engelsk that, this.

Denne lyden har vi ikke lenger på norsk, iallfall i edru tilstand. Mange steder har den gått over til en stemt dental plosiv, en lukkelyd som vi lager med tunga mot tennene, og som vi vanligvis skriver med d. Men i slutten av ord faller den som regel helt bort, slik at ordet ord bare har to lyder på moderne norsk, der den andre er enten en alveolar flikk, altså en vanlig kort r-lyd, eller en retrofleks flikk, der tunga trekkes litt lengre tilbake enn for en r – dette kalles også tjukk l.

På svensk har i stedet r-en falt bort, men den før den døde, rakk den å påvirke d-en slik at lukkelyden ikke blir reint dental, men retrofleks. Også her trekkes tunga litt mer tilbake. På dansk har ordet gått over til en rein vokalsammensetning, som kan høres ut som «oå». Islandsk har ennå omtrent samme uttale som norrønt, men færøysk har mista frikativen, akkurat som norsk. Dessuten har o-en blitt diftongisert slik at uttalen blir omtrent som «åor».

Det samme ordet brukes også av de germanske brødrene våre lenger sør, men da i litt andre former. En rekonstruert urgermansk fellesform er *wurða-. Stjerna foran betyr at den er rekonstruert, og bindestreken etterpå betyr at det kan ha vært noe der som vi ikke kjenner til. Da er vi ca. 2500 år tilbake i tid.

Vi finner det igjen i engelsk word, nederlandsk, afrikansk og flamsk woord, tysk Wort og ripoarisk woot, for eksempel, og i historiske former som gotisk waurd.

Men vi germanere er ikke de eneste som bruker dette ordet om ord. Går vi enda lengre tilbake, omtrent dobbelt så lenge, kommer vi til den fellesindoeuropeiske rotformen, som kan rekonstrueres til *wrdho-, der r-en er en stavelsesbærende konsonant, altså en konsonant som fungerer som vokal eller kjerne i stavelsen wr, og dh står for en aspirert d, altså en d som følges av en h-liknende pustelyd.

Denne rotformen finner vi også etterkommere av i Baltikum. For eksempel heter «ord» på latvisk vārds, og i gammelprøyssisk, et beslekta språk som døde ut på 1700-tallet, heter det wirds. Litauisk har vardas, som betyr navn. Et polsk ord for ord, wyraz, kan være lånt enten fra germansk eller ett av disse språka. Også fra keltisk område er ordet kjent. Gammelirsk er en eldre form av irsk som finnes i skrifter fra det 6. til det 10. århundret. Der forekommer ordet fordat, som betyr «de sier».

Ved sida av *wrdho- finnes det også en sideform *werdho-, der e-en er stavelsesbærende, og den ligger til grunn for latin verbum, «ord», som jo også er et kjent lånord i norsk.

Både *wrdho- og *werdho- er substantivformer av verbet *wer-, «si, tale». Dette finner vi igjen i russisk som врать (vrat), «juge, vrøvle», gresk είρω (eíro: – der o: betegner en lang o), «jeg sier» og ρητωρ (re:to:r), «taler», et annet kjent lånord, og dessuten avestisk (et gammelt persisk språk som er kjent fra Avesta, parsernes hellige bok) urva:ta (mangler dessverre font her, men se http://www.omniglot.com/writing/avestan.htm), «bestemmelse, bud» og hetittisk (språket til hetittene, som hadde et imperium med basis i Lilleasia i det 14. og 13. århundret f.v.t.) 𒌋𒅕𒄿𒄿𒀀 (werija), «rope».

Lengre tilbake ser det ikke ut til at vi kommer med dette ordet. Men det kan vel ikke utelukkes at det kan ha et visst slektskap med den indoeuropeiske rotformen *wed-, «snakke, synge, skjenne» som har etterkommere i gresk, sanskrit, hetittisk, tokharisk A og B og flere slaviske og baltiske språk. Her kan vi trekke sammenlikninger med ord i altaisk, uralsk, dravidisk og eskimo-aleutisk som har liknende form og betydning. For å finne en felles urform her må vi tilbake til istida, og da kaller vi det eurasisk, med en grunnform som kan rekonstrueres til *watV-, «snakke», der V står for en ukjent vokal. Mer om dette på http://starling.rinet.ru/.

På andre språk brukes det andre ord for begrepet ord. Ta for eksempel albansk fjala, arabisk كلام, aragonsk palabra, armensk բառ, aserbajdsjansk söz, asturiansk pallabra, baskisk hitz, bretonsk ger, bulgarsk дума, estisk sõna, finsk sana, fransk mot, galicisk palabra, gan 詞, georgisk სიტყვა, haitikreolsk mo, hebraisk מילה, hindi शब्द, hviterussisk cлова, indonesisk kata, irsk focal, italiensk parola, jakutisk өс, japansk 語, katalansk paraula, kinesisk (mandarin) 單字, koreansk 낱말, kroatisk riječ, kurdisk peyv, litauisk žodis, makedonsk збор, malagassisk teny, malayalam (kairali) വാക്ക്, malayisk kata, maltesisk kliem, oksitansk mot, ossetisk дзырд, papiamento palabra, persisk واژه, polsk wyraz, portugisisk palavra, quechua rimi, rumensk cuvânt, russisk слово, samogitisk žuodis, serbisk реч, siciliansk palora, slovakisk slovo, slovensk beseda, spansk (kastiljansk) palabra, swahili neno, tagalog salita, tamil சொல், telugu తెలుగు పదాలు, thai คำ, tsjekkisk slovo, tyrkisk kelime, ukrainsk cлово, ungarsk szó, urdu لفظ, vallonsk mot, vietnamesisk từ, walisisk gair, waray-waray pulang, yiddisch ווארט, og mange flere. Hvis du kjenner noen som mangler her, er det bare å si fra.

Trenger vi en ny språkblogg?

2010-06-19T20:19:00.000+02:00

Hei,

Jeg har alltid vært en språkfrik og har derfor lyst til å starte en språkblogg når jeg først skal blogge. Tenkte først på å kalle den «Dagens ord», men den tittelen er visst tatt, og ideen brukt. Tanken er å legge fram noen fakta som jeg sjøl synes er artige og interessante om vårt språk og andre språk. Noen ganger skal det handle om enkelte ord, andre ganger om mer spredte tema. Tips til god språkbruk kan jeg også tenke meg å bidra med (jeg er litt kjent for å være sjenerøs med den sorten). Håper også det kan bli litt diskusjon om de mer spennende temaene.

Litt om meg først, bare: Jeg har jobba som oversetter i 17 år, og har oversatt alt fra barnebøker til høyteknologiske patentsøknader. Interessene mine er allsidige, sjekk for eksempel et par kunstspråk jeg har konstruert på www.ortygia.no/uriania/languages-eng.shtml

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.